vel.. kanskje ikke. Men… Jeg er nesten litt målløs over oppmerksomheten som «Nina» har fått blandt venner, familie og kjente på Facebook. «Nina» på Youtube har snart 200 visninger allerede, og jeg har en Youtube-kanal uten følgere? Det er den eneste videoen jeg har der enn så lenge, og likevel har den blitt klikket frem 200 ganger. (tre er nok mine egne 😛 )

Dette er en film laget på hobbynivå. Det er ingen store kjente regissører i klasse med Jackson eller Swartz, men jeg føler meg som klar for den røde løperen på Oscar-gallaen like forbanna. Hvorfor?
Fordi jeg har tatt del av det, selv om skapelsen av filmen ikke er noe jeg selv kan ta æren for. Jeg har bare skrevet en tekst. Og det må jeg si: på Barne-tv på NRK har jeg sett små filmer på lik linje med dette av langt dårligere kvalitet både av prestasjon fra skuespillere og kvalitet på filming og klipping. Jeg er utrolig stolt over Julie og Øyvind, og jobben de har gjort med å feste mine ord til filmrull. De har gjort en utrolig jobb med filmen, og skuespillerne har gjort en utrolig jobb med å spille de karakterer jeg har skapt.

Noen fant den teksten jeg skrev bra nok å lage en kortfilm av. Og jeg skrev den. Jeg føler meg så stolt som jeg aldri før har gjort, og føler for å skrike ut i bygda «jeg har blitt film!». Som om noen her skulle bry seg foruten mine venner? 😀 Men dere kanskje skjønner følelsen likevel? Dette må være en film laget for hobby, men for meg er det noe av det største som har skjedd siden jeg vant 3 priser for et lite dikt jeg klasket sammen i 2002 og deltok i en internasjonal poesikonkurranse.

Jeg har blitt spurt om flere historier, selv om det ikke umiddelbart skal begynnes med noe nytt filmprosjekt, men før eller senere vil de filme igjen, og da vil de gjerne ha noen historier å velge fra. Om det er å putte en femmer på skrivelysta mi? Gjett om!