Jeg har lest heksemesteren bok ni– Ildsverdet, av Margit Sandemo
Dette må vel være en av de bøkene jeg tenker «Men Margit da!» oftest tror jeg. Det er nok ikke så mange andre bøker i denne serien eller andre serier jeg har tenkt det så ofte som med denne, men det gjenstår vel å se ettersom jeg leser meg gjennom bøkene.
Begynnelsen er bra med reisen til Island, forberedelsene til det. Jeg liker at boken viser seg mer fra Taran sin side enn «de som alltid opplever noe» om dere henger med. Jeg innser fort at dette kommer til å være en bok mest om henne. Men så kommer Sigillion inn i bildet og jeg rister oppgitt på hodet.
Altså, vi snakker om en øgle i menneskekropp, som kan snakke eller kommunisere på et vis, intelligent, men mer dyr enn menneske. Som har levt i millioner av år uten å være udødelig? Det kommer jo frem at det er planter som ligger til gurnne for det. «Men Margit da!» Det var vel litt langsøkt? Madrager og Siliner, det er overhode ikke utenkelig at de eller deres like kan ha eksistert, tvert i mot er det svært sannsynlig, vi mennesker og primater er neppe de eneste dyr som har utviklet noen form av intelligens lik vår så det skulle være utrolig arrogant å tenke vi er den eneste linjen som eksisterte. Men å overleve millioner av år? Med planter? I en dvale uten plantene?
Nåvel. Om jeg ignorerer dette så blir jeg ganske så irritert av Margits uthevelse av hvor alene Sigillion er i verden. Konge av et utdødd folk, dobbelt opp og så videre. Jeg får nesten litt lyst til å si «jeg hørte deg første gangen».
Taran får ny hjelper. En så godt som engel som heter Uriel. Jeg rynker panna over at denne er så arrogant og lite hjelpsom mot Taran. Føles ikke riktig som at hjelpere av så høyt kaliber skulle ha en slik attityd og nå så langt i «rangordningen»? La gå, jeg bryr meg ikke med å bruke lang tid på det og irriterer meg faktisk mer over Taran som stiller seg så blottstilt og kaster seg uti all verdens idiotiske farer. Hva er det nå med Margit og hennes ville kvinner? 🙂 Tør jeg undre hvordan Margit var som barn kan jeg jo litt spøkefullt spørre meg selv, men det er jo selvklart bare en spøk, jeg tror nok Margit var en kjempefin datter for sine foreldre!
Nåvel. Hendelsene eksploderer her også. Grev Finkelborg stinker ordensbroder lange veier, jeg tror jeg ler meg ihjel hver gang jeg leser hvordan Taran sammenligner utstyret hans med en istapp. Men det er vel for alvor ingen av oss som tror han sender brev til familien? Og når denne Robert så beleilig dukker opp er det vel ingen som tror på hans uskyld?
Under hele greia Taran – Finkelborg – Uriel blir jeg rett ut forbanna når Uriel stikker av for å surmule og klage omtrent hele tiden. Hallo? Beskyttere gjør jo ikke slikt! De skal være ved ens side for å beskytte, selv om de nok kan bli litt usynlige og ikke følge med i private stunder men likevel?
Men riktig irritert blir jeg når Isfolket dukker opp. «Men Margit da!» Det skriker i hele meg om feil serie, vi er jo (litt desverre også) ferdig med isfolket i en annen serie? Det finnes ingenting i sagaen om isfolket som engang åpner en liten dørgløtt til at man kan passe dem inn i heksemesteren, ingenting i dialoger eller noe i Isfolkserien som tilsier at de har hatt noe gjestespill i en annen «serie». Det føles som Margit ikke riktig klarer å slippe taket i dem. Misforstå meg rett nå, jeg simpelthen elsker isfolket og syntes det var forferdelig å lese siste bok og innse at det blir ikke noe mer, men dette føltes veldig feil. «Men Margit da!»
Så blir det litt forelskelse og slikt. Det sier jeg ingenting på, hvem som helst skulle vel blitt forelsket i noe så fantastisk opphøyet som Uriel, men så kommer belønningen og.. «Men Margit da!»
Christa og Linde-Lou fikk ikke hverandre, så det lukter nødløsning lange veier her. Ville hun unngå en bad ending? Jeg vet ikke helt. Men jeg innrømmer det gladelig at jeg er ikke mindre romantisk enn at jeg sukker henført av glede likevel. I hemmelighet.
Boken etterlater meg med en litt flau smak i munnen på grunn av panneklaskene jeg får under veien, så jeg haster videre til neste bok.