Ayla og Jondalar er på reise. De har forlatt mamutoienes sommermøte og er nå omsider på vei hjem til Jondalars eget folk. Med seg har de to hester og en ulv.
En sak jeg synes er fullkomment urealistisk nå som jeg er godt voksen og ikke en romantisk jentunge som fortsatt er uvitende om forhold og seksualitet er at de har sex ofte. Hver bidige dag. Ikke engang i dag når jeg ikke må sloss for overlevelse er det noe jeg orker selv. En annen sak er at det «lykkes» hver bidige gang. Samtidig. Hmmmm? Hver gang er det helt perfekt? Nei, det kjøper jeg ikke.
Og der ser man hvordan jeg fungerer. En steinalderjente reiser med hester og ulver, er fantastisk oppfinner, urimelig gløgg, nærmest klisterminne og husker alt ved første påminnelse.. og jeg reagerer på at sexlivet er urealistisk perfekt? Kjære Rita, det er virkelig ikke det eneste urealistiske i fortellingen. Jeg ler litt av meg selv. Men det stikker meg faktisk litt i øynene hvor perfekt det er på det viset. De elsker hverandre, og jada de har en og annen liten småkrangel og disputt, men… ja.
For første gang opplever vi også realistisk reaksjon fra mennesker. De finner en liten leir. Menneskene har flyktet hals over hode og forlatt mat, verktøy, leker til barna og alt bare for å gjemme seg for disse hestemenneskemonstrene som kommer i følge med en ulv. Dette er mer det jeg forventer meg av overtroiske steinaldermennesker omgitt av ånder og magi overalt. Slik er den reaksjonen jeg forventer, at menneskene faktisk flatt ut flykter unna og gjemmer seg for onde ånder. Dette er en svært realistisk beskrivelse av menneskelige reaksjoner, og helt som jeg forventet. Dette gjør det svært levende.
Under reisen er det mye gjengivelse av naturen og livet. Tildels ganske kjedelig når man har lest det mange ganger før, men svært innholdsrik og full av kunnskap og informasjon. De møter svært mange folk på veien og tilbringer tid både her og der. Gjennom det hele følger vi Jondalars utålmodighet, og hans mangel på forståelse for ulven på veien gjør meg til tider irritert og gretten. Han viser så mye forståelse for hestenes skrekk men ikke for ulven? Hva?
Hvorvidt alle menneskers reaksjoner på veien er særlig realistiske eller ikke legger jeg ikke mye vekt på lenger. Jeg synes egentlig ikke det gjør så stor forskjell om de hadde flyktet eller blitt. Hadde alle mennesker flyktet tror jeg boken skulle blitt meget kort. Det er fint når de møter Tamen av Hadumas folk, derimot synes jeg det er litt underlig at de snakker et språk så totalt forskjellig fra andre språk at det ikke finnes noen ord felles med andre folk de har møtt i området. Selv ikke Ayla kan finne noen fellesnevnere, og hun merker seg slikt umiddelbart med sin trang til å lære.
Opplevelsene i leiren tre søstre er opprivende på så mange vis. Kvinnene er undertrykket av en ekling som utnytter klan-levesett for å få sin vilje og leve ut sine perversiteter. En kvinne allerede ødelagt og krenket (stikk i strid med folkenes skikk blir det totalt ignorert, til og med tillatt!) blir ødelagt til galskap, og lever så ut sin trang til å hevne seg på alle menn. Joda, det skjer nok sikkert også i dag at mennesker hevner seg på alt som har fellesnevnere med sine nemesiser, bare så underlig at så mange folk ikke stiller seg opp mot henne. Og inn kommer St Ayla og redder hele dagen.
Her panneklasker jeg litt. Det må jeg innrømme. Jeg elsker heltesagaer, men det blir kanskje litt mye her? Og hvordan de sammenlignes med Moren selv, hennes make og ulvestjernen? Nåja, det siste der er vel ikke noen urealistisk reaksjon fra overtroiske steinaldermennesker, vi er igjen inne på dette med omgitt av ånder og magi og så videre og så videre, noen som er så «fantastisk» i andre menneskers øyne, som besitter en nærmest urealistisk kunnskap om legekunnskap og urter, som har makt over hester og ulver, som kan trylle frem ild fra steiner, kaste spyd urimelig langt, som er så treffsikker med steiner kastet med en lærremse.. joda, jeg ser den. Ingen vansker med å se den. Det skulle vel vært omtrent som om en mann fra fremtiden skulle dumpet ned midt mellom steinaldermennesker med lighter og en bærbar tv. Ren og skjær magi.
Slutten kommer litt brått på meg her. Og jeg husker fra min barndom, ved første gjennomlesning, jeg fikk vente 16 år før femte boken kom. En ulidelig venting om du spør meg! Uansett; Det kommer veldig brått på. Det virker som om Auel nesten får det travelt mot slutten. Vi raser fort forbi brevandringen. Vi flyr fort forbi møtet med Jondalars far og hans hule, selv om det spanderes noen sider på det. Det er liksom bare et titalls sider igjen når Jondalar og Ayla kommer frem til hulen og får møte hans slekt, det føles litt som jeg blir snytt for noe her. Vi har altså brukt så mange sider på å fortelle om møte med andre folk, men hans egen far blir gitt bare en håndfull sider? Og atter en gang er det en utrolig cliffhanger når Ayla omsider står ansikt til ansikt med hans folk hans eget folk. Dette er det hun har gruet seg for i lang tid. Dette er folket hvis skikker og tro han hadde med seg, som genererte slik en kraftig reaksjon når han fant ut om hennes barndom. Og jeg måtte lide 16 lange år for å finne ut om hans folk ville godta henne!
Heldigvis slipper dere som leser mine synsinger å vente så lenge. Boken er utgitt for mer enn 10 år siden, jeg skal gi meg i kast med den nå. Men dere må slå dere til tåls med at jeg skal rekke å lese den ferdig 😉