Jeg har nå lest oppfølgeren til «Skyggen over steinbenken», den andre av totalt fire bøker i den såkalte skyggeserien. La meg nå få dele mine inntrykk og tanker med dere her, men advarsel om heftige spoilere, så har dere planer om å lese boka bør dere lese den først før dere knasker i dere blogginlegget mitt 😉

Maria Gripe er fundamentalt fantastisk som forfatter, det er ubestridt. Teksten hennes maner meg, tvinger meg, og river meg med. Den eneste grunnen til at det tok meg tre uker å avslutte boka er….. Carolin. Denne ufyselige jentungen som leker med alt og alle rundt seg uten hensyn og omtanke. Say no more.

Ja, så kraftig avresjon har jeg mot den ufyselige karakteren at jeg helt i begynnelsen av boka la den fra meg og lot den ligge til i går før jeg leste videre. Og jeg begynte på den samme dag som jeg skrev resensjonen av Skyggen over steinbenken. Nei, jeg tåler ikke det vesnet. Jeg finner svært lite å like i karakteren, jeg vet ikke om dette er bevisst fra Gripes side eller ikke, men det er dette som møter meg i bokas innledning. Side opp og side ned med selvopptatt narsisist som driter i alle andre så lenge hun får vilja si sjøl. Jeg behøvde tre ukers pusterom fra drittsekken jeg møter før jeg klarte ta meg i nakken og fullføre boka.

Og jeg kan si jeg angrer litt på at jeg ikke fullførte boka før. For handlingen bergtar meg! Heldigvis handler majoriteten av den resterende delen av boka om noe helt annet enn Carolin. Nemlig om slottet Rosengåva og to svært misforståtte og «ødelagte» barn. Jeg skriver «ødelagt» for de er to vingeklippede små vesner som har opplevd så mye dramatisk og forferdelig at det er et under at de er kontaktsøkende i det hele tatt. Der møter vi tvillingene Arild og Rosilda hvis mor har tatt sitt eget liv for mange år siden.

Jeg har alltid latt meg fascinere av historier fra gammel tid, tragiske historie, slik som for eksempel Titanic-ulykken, vulkanutbruddet i Pompeii, Tut Ankh Amun og hans endelik, Historien om Cæsar og Cleopatra, hvordan det gikk med dem, og så videre og så videre. Jeg har alltid blitt nærmest besatt av slike saker i perioder og i disse periodene søker jeg opp informasjon, nettsider, dokumentarer og filmer som er nær virkeligheten i gjengivelsen med brennede besatthet. Og denne bakgrunnshistorien til disse to barna er helt opp i min gate og jeg sluker det rått! Jeg må bare lese videre og dras med i en gjennomlesning som nesten tar pusten fra selv meg. Og tro meg; Jeg er vant til å lese svært fort når jeg blir ivrig.

Jeg elsker Gripe her og nå. Dette er fantastisk! Jeg synes karakterene blir beskrevet så bra at jeg nesten har de med meg i sofaen, og jeg sluker hvert ord de sier. Jeg er så oppslukt av hendelsene at jeg nesten glemmer å irritere meg over Carolin når hun dukker opp, men det er bare nesten. Jeg klarer ikke forholde meg til denne drittungen og må innrømme at alt som har med henne å gjøre skummer jeg så fort forbi som jeg kan uten å miste tråden i handlingen. For, dessverre, har hun en rolle å spille.

Mitt inntrykk av Carolin endrer seg overhode ikke til det bedre, snarere tvert i mot. Men inntrykket av Berta tar nye høyder. Hun er fantastisk! Jeg forguder henne og ser for meg hvordan hun kunne blitt min venn om hun fantes i det virkelige livet. Arild beskrives flere ganger som svært myk og usikker, men det kan jeg ikke si jeg merker. Han er litt eksentrisk, men jeg får et godt inntrykk av hans personlighet. En mild og myk mann som jeg antagelig hadde likt svært godt om han fantes. Antagelig ville han vært nok en av disse menneskene som jeg hadde lengtet meg syk etter å bli fortrolig venn med men som antagelig bare hadde betraktet meg som «nok en annen person jeg ikke er intressert i å kjenne». Han har så mange dyp og lag i sin personlighet som vi bare så vidt aner. Hans søster Rosilda ser jeg for meg som ild og is om hverandre, en viljesterk kvinne som godt vet hva hun vil, som ikke lar seg begrense av sitt handikap, og som lever et fullt og rikt liv innenfor de strenge rammer slottet gir.

Flere andre personligheter blir beskrevet litt mindre detaljert, men jeg får likevel inntrykk av dem gjennom Gripes egne ord. Likevel er de liksom litt i periferien, og handlingen gjør ikke mye for å bringe dem inn i historien. I det minste ikke her.

Dessverre tar alle bøker slutt. Selv gullskatter som denne, og jeg innser når jeg blar om til tomt blad at «neiiiiiii, ferdig allerede». Det er for fort og for tidlig, og jeg kan bare forestille meg frustrasjonen ved utgivelsesåret. Heldigvis er vi i skrivende stund i 2022 og det er svært mange år siden oppfølgerne kom, så jeg vet jeg med letthet kan kaste meg over den neste boken, Skyggebarna, så fort jeg bare vil og kan.