Etter de forrige to bøkene med svært detaljert Rosengåva-historie åpner jeg spent den siste boka i skyggeserien og håper på å få vite enda mer om hva som skjer.
Døm min skuffelse når det viser seg hele boka er skrevet fra akkurat Carolins synspunkt og handler om henne? Jeg innser i løpet av teksten at dette handler om tiden som kommer rett etter handlingene i de to foregående bøkene, og vi får et realt innblikk i Carolins verden, hennes tanker og følelser.
Dessverre gjør det ikke at jeg liker Carolin noe bedre. Ikke i det hele tatt. Jeg er dypt skuffet over å få servert side opp og side ned med selvopptatt narsisist. Et lite øyeblikk vurderer jeg sterkt å legge fra meg boka og ikke fullføre den men (heldigvis) ombestemmer jeg meg og leser standhaftig videre.
For til min store glede møter vi først Ingeborg, og deretter Lydia, vi får vite små bruddstykker av hvordan livet på Rosengåva ble etter forrige bok. Overhode ikke nok, og det tilfredsstiller overhode ikke meg, men gir meg små frø der jeg kan la min egen fantasi spille videre. Vi får et deja-vu med Åke og hans søster, hans mor, og igjen en hollywood-redning for å redde de ulykkes-stilte. Det er litt for fantastisk egentlig, men jeg er litt svak for «alt ordner seg»-saker, det skal jeg innrømme.
Den største overraskelsen i boken er nok at Rosilda og Arilds far lever. Rosilda har hardnakket holdt på at han må leve, hunden hans står i nærmest telepatisk kobling til sin herre, og reagerte kraftig den dagen angrepet på adrianopel (eller hva nå byen het) der hans herre falt og ble meldt savnet, akkurat på korrekt dag. Og han har da oppført seg som vanlig framholdt Rosilda, og tok det som et stjerneklart tegn på at hennes far er i live. Bekreftelsen får vi i denne boken, og jeg er faktisk overlykkelig for det. Men det er jo her dramatikken begynner i form av at hans hustru, Lydia, overhode ikke er død, noe han har trodd i svært mange år. Jeg kan knapt forestille meg hvordan et slikt sjokk er, jeg tviler på at Maria Gripe skulle kunne vite det hun heller og klokt nok har hun ikke skildret denne scenen i noen bøker. Man får det gjenfortalt gjennom andre, noe som i grunnen gjør at man kan unngå å få en slik scene til å fremstå unaturlig eller usannsynlig. Jeg elsker denne løsningen!
Men jeg må nok ærlig innrømme jeg gjerne skulle fått være flue på veggen når Max fikk vite hans hustru lever.
Derimot synes jeg Max fremstår svært anonym. Selv når Carolin i bokens slutt bokstavlig talt står ansikt til ansikt med han får jeg ikke noe ordentlig grep på hans person. Gjennom alle bøker er han mer eller mindre bare sporadisk involvert på sitt meste, og her er han… anonym.
Noe som gjør meg eitrende forbanna på Carolin er hennes behandling av de menn som forguder henne. Hensynsløst, kaldt, ene øyeblikket vennskapelig med de og lokker de tilbake, neste øyeblikk kald og avvisende. Jeg godter meg alle de ganger noen gjør likedan mot henne som hun er reneste ekspert i å gjøre mot alle rundt seg og føler hun virkelig får som fortjent. Nei, faktisk ikke, det er alt for mildt det hun selv får oppleve!
For ikke å snakke om disse evindelige brevene mellom hennes Carolin-jeg og Saga-jeg. Jeg får ikke hode og hale på dette uansett hvor hardt jeg forsøker, annet enn at hun åpenbart må ha en splittet personlighet. Scitsofreni, mer eller mindre. Hun har da altså sitt Saga-jeg som forklarer og forteller, viser og peker hvordan alt er i stedet for å ha noe så enkelt som selvinsikt har hun da altså en underliggende personlighet som forteller henne i brevform hvor skapet skal stå. Dette får henne bare til å bli enda vanskeligere å like for meg. Noen har nevnt for meg at man liker henne bedre i den fjerde og siste boken, men dessverre gjelder dette ikke for meg.
Avslutningen på boken er kryptisk, brått endrer hun mening om en av disse mennene som har «Hengt etter henne» og må «utforske» dette. Kort fortalt er hun altså forelsket… på et vis. Javel. Aner denne ulykksalige mannen engang hva han gir seg inn på? Jeg hadde flyktet hals over hode i annen retning selv.
Etter fire bøker med Carolin er det altså ikke snakk om at jeg får svar på mitt spørsmål om hva som er så fantastisk med denne Carolin, som får alle til å forelske seg i henne ordentlig eller bare åndelig, som får dem til å lenge etter å være sammen med nettopp henne og være viktig for henne. Jeg vet da godt hvordan det er å ha en brennende interesse etter at et annet menneske skal like deg og gi deg av sin tid, jeg har opplevd det mange ganger selv, men kan virkelig ikke forstå hva som er så fantastisk med denne personligheten. Det eneste jeg kan forklare det med er at hun må ha forgiftet mat og drikke til alle rundt seg med kjærlighetsdrikk.
Men spøk til side. Om man overset Carolin blir det dessverre ikke så mye igjen av handlingen og jeg må motvillig innse at hun er en nødvendig faktor for handlingene i skyggeserien. For uten henne hadde Berta overhode ikke reist til Rosengåva. Jeg må innse det.
Men det betyr ikke at jeg liker henne. Jeg avskyr henne inderlig.
Likevel, tross min motvilje mot akkurat Carolin, jeg må med dette avslutte min synsing med at Skyggeserien er fantastisk, og dere burde alle lese alle fire bøkene så fort dere bare kan.
På gjenhør!