Vi har vel alle gjort det. Fantasert opp en personlighet til forfattere bak bøkene man elsker. Man leser en elsket bok, og man elsker den fordi den er spennende, myk, varm og fantastisk. Og så drømmer man opp hvilken type person kan skrive noe så fantastisk. Man dagdrømmer hvor flott denne personen er, hvor godhjertet, varm, myk og omtenksom den er.

Ikke alltid lever virkeligheten opp til drømmebildet. Jeg leste denne artikkelen om Roald Dahl, og ble virkelig forskrekket. Med de fantastiske fortellinger med så mye omtanke og kjærlighet bak seg som Charlie og Sjokoladefabrikken, Heksene og Store Vennlige Kjempe blir det litt av et «medaljens bakside»-moment å oppdage slike karaktertrekk hos forfatteren.

Men så tar jeg meg i å spørre meg selv.. hvilken forskjell gjør det for meg å vite sannheten (eller i det minste en side av den) om en forfatter hvis bøker jeg elsket å høre på radio opplest hver sommer? Ble bøkene nå brått dårlige? Helt ulesbare? Verdiløse? Mistet barndommens sommer der man hørte heksene lest opp på radio sin magi totalt?

Overhode ikke. Bøkene har den samme innvirkning. Den samme magien. Og den samme varmen. Jeg vil fortsatt lese dem og gledes over opplevelsen å kunne gjenoppleve barndomsmagi for en liten stund. Selv om han potensielt var en drittsekk mens han skrev dem. Hvordan han enn var som person i virkeligheten, endrer det tross alt ikke hvilket stykke kultur han har gitt oss gjennom sine aktive år som forfatter, og denne kulturen forringes ikke av hans oppførsel privat.