Jeg har de siste dagene sett denne miniserien laget av BBC i 1977, basert på Leo Tolstois klassiker.

Romanen har jeg lest på engelsk for noen år siden og begynte nå på nytt med å lese denne. Jeg har også lest hans andre mastodont-verk krig og fred, men vi kommer tilbake til den ved en annen anledning.

Mens jeg ser på serien slås jeg nok en gang hvordan BBC klarer å lage nærmest små mesterverk basert på lavt budsjett. Det er åpenbart at de ikke har lagt svært mye penger på serien, det er noen kulisser, noen frilands-scener, en hel del statister så klart, og kostymer. Og fremfor alt, skuespillerprestasjoner. Gang etter gang merker jeg meg at BBC på et vis klarer å finne akseptable skuespillere i fleng borte i England, mens Hollywood ikke klarer hoste opp noen mellomting mellom dårlige skuespillere og stjernespillere. Jeg slås av nesten alle skuespillere i serien er svært akseptable eller flatt ut dyktige. Ikke alle like bra så klart, og vi skal heller ikke glemme at serien tross alt er fra 1977 der skuespillerstilen var en helt annen enn i dag, langt mer dramatisk og utagerende enn dagens teknikker. Jeg mistenker dette er fordi på den tiden hadde man kun spesialeffekter i form av kostymer, sminke, musikken, lyssetting og … skuespilleren. Jeg lar meg imponere over kvaliteten i selve serien. Og Nicola Pagett som spiller Anna er en dyktig skuespiller som setter et ansikt på Anna Karenina jeg kan like svært godt. Jeg har lenge vært stor tilhenger av BBC og deres produksjoner, og denne føyer seg bare inn i en lang rekke serier som fester seg hos meg.

Når vi kommer inn på Tolstois skaperverk.. Historien oppfattes som en dramatisk kjærlighets-historie, nærmest med stor K, historien over alle historier, og man hyller hans skapelse Anna Karenina som en sterk kvinne som går mot konvensjonene og følger sin egen vei. Men jeg kan ikke helt klare å se akkurat denne delen. Joda, vi snakker om en Kjærlighetshistorie (med stor K, så dere det??) men den underliggende røde tråden gjennom hele fortellingen hans er en saftig russisk moralkake av dimmensjoner: Føy deg inn i rekken og spill den rollen samfunnet mener du skal spille og alt går deg vel. Prøv å følge hjertet i stedet for tradisjoner og det går deg ille.

For det er akkurat den glasuren denne kaken har for meg. Man SKAL ikke søke noe for egen vinning, man SKAL ikke følge hjertet, man skal føye seg inn, være en føyelig husmor som føder barn og er overlykkelig over å være kun dette: Husmor og barneføderske. Bare se hvordan han fremstiller Kitty? En svak liten sommerfugl som knekkes totalt av at en mann hun har svermende følelser for åpenlyst faller med dunder og rabalder for nettopp Anna Karenina, bare for å falle i armene på en landbruker og fremelske familielivet og å føde barn i fleng. Mens Anna Karenina har fått to barn, det andre ved ubetenksomhet og etter dette går hun inn for å ikke føde flere barn, hun forlater sin mann for å leve med sin elsker og ender med å ta livet av seg på en brutal måte.

Moralkaken er ganske tydelig for meg nå mens jeg er i gang med andre gjennomlesning og etter å ha sett filmatiseringen fra BBC. Misforstå meg rett, historien er fantastisk og uhyggelig godt skrevet, men jeg setter noen av moraliseringene litt i halsen. For ikke å snakke om de endeløse kommunistiske doktrinene som presenteres som dialoger mellom Levin og hans bror Konstantin? Det kan bli litt mye av det og jeg tar meg i å «spole fremover» mens jeg leser nettopp fordi det føles som dette blir trykket ned i halsen min med smygende silke.

Men ser man forbi disse moralkakene og doktrinene er det ingen tvil om at boken er et mesterverk. Og for meg fremstiller BBC denne på en fantastisk måte. Det faktum at de har valgt å lage en miniserie på 10 episoder av denne i stedet for en komprimert filmpakke er flott fordi de kan fordype seg inn i bakgrunnshistorien og bygge opp det hele til klimakset. Nok en gang kan jeg konkludere med at BBC leverer og de leverer flott.