Og der var den tredje boka unnagjort. Jeg har lest begge to før jeg skrev noen bokanmeldelser, rett og slett fordi jeg ikke ville vente med fortsettelsen!
Igjen møter vi Berta og hun vender tilbake til Rosengåva. Og for et fyrverkeri til bok! Alle trådene møtes, og jeg får svar på flere. Allerede i forrige bok gjettet jeg hvem en av de forbiflagrende figurene var, og gjettet rett, og her kommer alt for en dag.
Berta blir bare sterkere og sterkere i mitt sinn, og jeg avskyr Carolin akkurat like mye som før, men jeg får en viss forklaring på hennes personlighet her. Gripe forklarer lettforståelig, jeg har ingen problemer med å henge med i det som skjer eller hvorfor og hvordan. Jeg elsker når man får sydd sammen alle tråder til en vev og ser helheten. Ikke minst Bertas far får et oppsving her som jeg liker. Han er ikke den forferdelige, brutale drittsekken jeg oppfattet han som gjennom første boken tross alt. Og jeg liker det. Jeg får et bedre innblikk i han som person men finner det relativt usannsynlig han skulle hatt denne type samtale med en ung tenåringsdatter gitt tiden handlingen ligger til. Det får være, jeg setter pris på dette fordi det stiller ham i et helt nytt lys.
Denne boken byr på enormt mye dramatikk og hendelser, og her gjelder det å klore seg fast så man ikke ramler av. Alt mulig oppklares og ordnes opp i og alle puslespilbiter faller på plass. Det viktigste er nok kanskje at barna får vite at deres mor lever, og Rosilda finner igjen sin stemme. Jeg elsker det!
Nei, jeg liker ikke Carolin enda. Jeg vet ikke om jeg noensinne vil gjøre det. Det har blitt mer fortalt hun blir bra fremstilt i den siste boka i skyggeserien, så det gjenstår vel å se om jeg kan finne noe formildende rundt hennes behandling av andre mennesker, men jeg må innrømme jeg er litt tvilende der. Da tyr jeg mye heller til Berta, Rosilda og Arild.
Men jeg må innrømme at jeg ikke blir så svært forundret over å få vite at Rosilda og Arilds mor også er Carolins mor. Jeg blir ikke overrasket, men kan ikke helt sette fingeren på når jeg begynte å tenke i de baner høyst ubevisst. Det skjedde i det minste før Berta ser miniatyrmaleriet av Lydia, barnas mor. Eksakt når før dette vet jeg ikke.
Jeg føler når boken når sin slutt at jeg likevel mangler noe. Det er noe i historien jeg ikke får vite, og uten at jeg vet eksakt hva jeg ikke har fått vite synes jeg det er plagsomt. Det er som om jeg nektes flere godbiter av en kake jeg så gjerne vil ha! Men jeg føler meg likevel svært tilfreds med avslutningen og oppsummeringen av denne tredje boken. Den samler alle trådene helt perfekt, og jeg får en god forklaring på svært mye.
Og med dette kunne skyggeserien vært avsluttet men det finnes da altså en bok til som jeg nå akter å lese. Likevel føler jeg at om jeg nå avslutter her og nå har jeg fått fullbyrdelse. Men jeg lover, jeg skal lese også den siste.
Jeg kan varmt anbefale Maria Gripe til alle og enhver som liker å lese. Hun er så varm og levende i sin tekst at det er umulig å ikke bli berørt. Hvor mange sommerdager har jeg ikke tilbragt med å høre på Tordivelen flyr i skumringen som radibok mens jeg var barn? Og hvor mange ganger har jeg ikke lest den selv og følt denne berøringen i min sjel som av en sommerfuglvinge? Jeg tror ikke det er mulig å lese Gripe uten å bli berørt. Hun har mange bøker bak seg og jeg har mye i vente når jeg begir meg inn i hennes verden, noen bøker har jeg lest før, både en og flere ganger, andre – Som skyggeserien – Er for meg en ny opplevelse. Uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor jeg ikke har fått til å lese dem før. Her og nå fremstår det som uforståelig at jeg har forbigått dem slik. Det har de ikke fortjent, og dette er noe jeg nå gjør noe med.
På gjenhør!