Denne setningen ramlet inn fra en samtale med fivrelden i dag. «En replengdes avstand».
Hva assosierer du dette med selv? De aller fleste husker vel at dette kommer fra Ronja Røverdatter og hennes småkjegling med Birk Borkason, en kjegling mer av prinsipp enn fordi Birk var så teit første gang de møttes. Helt ærlig var det jo Ronja som oppførte seg tullete der, og skapte en konflikt som strengt tatt ikke fantes mellom barna der, men til hennes forsvar var det ren lojalitet mot sin far.
Så hva assosierer du dette med? Jeg assosierer det med motsetninger. Motsetninger men samtidig en magnetisk tiltrekning som ikke kunne fornektes. Er det flere enn meg som mener at om vi hadde fått følge Ronja og Birk forbi barndom inn i tenår og over i ung voksen alder skulle vi finne et giftemål senere? Jeg er helt overbevist.
Hvordan tror dere barna hadde vært? Jeg tror de hadde fått Birk sine fregner og Ronjas utemmede hår. Hennes stahet og hans oppfinnsomhet. Hennes mot og hans styrke. Hans rolige stabile støtte og hennes fart fremover. Hva tror dere?
Astrid Lindgrens verden er fantastisk. Den er så rik, så stimulerende, så utfordrende og givende også for en voksen sjel. Om jeg nå kan kalles en voksen sjel nå da. Hennes verden er så rik, så varm og spennende, og den gir meg mye både intellektuelt og ved inspirasjon til min egen tekst. Den enkelhet hun hadde når hun skrev sine tekster er en muse for meg, en vei å kunne følge, en retning som er vanskelig og likevel lett å se.
Så.. En replengdes avstand! Skal vi dra til Nangijala?