I dag har jeg avsluttet boken Stormens Vandrare skrevet av Dan Hörning.

Etter Dan skrev boken Svärdspel i Hadarlon begynte han på en triologi han kalte «Mörkretriologin». Den første ble døpt Stormens Vandrare.

Boken fortsetter med de hovedpersoner vi møtte i Hadarlon-boken, men jeg merker umiddelbart mens jeg leser at forfatteren har fått mer øvelse. Boken føles mye mer bearbeidet i teksten, og berettelsen flyter lett fra første stund. Venneflokken har blitt splittet og det har gått noen år når vi kommer in i berettelsen her. Dette fører til en del scenebytte der man hopper mellom de ulike personene og der de befinner seg.

Teksten er sammenhengende og bra skrevet. Det males opp et bilde som er tydelig og lett å forstå. Det føles ikke som teksten er ujevn og hakkete i denne boken, og som sagt merkes det erfaring i teksten denne gang. Ingenting er famlende eller leter blindt, den røde tråden føles ikke som den brister.

Boken byr på noen overraskelser. Ingenting er rosenrødt, og holywood happy ending ligger langt fra virkeligheten her. Det er hudløst, smertefult og virkelighetsnært. En liten romanse for den minst tenkelige personen finner vi midt i det hele og dette setter en mørk personlighet i et helt annet lys. Jeg fatter medynk med en av personene fra Hadarlon-boken som jeg totalt avskydde når jeg leste boken, jeg begynner å forstå mye mer av den komplekse personligheten vi begynner å ane. Ikke minst siden boken dessuten byr på en liten novelle om den omtalte tidfestet til en stund før Svärdspel i Hadarlon skjer og alt faller på plass. At den Navnløse brått dukker opp helt på slutten gir det hele en pikant liten piff jeg ikke husket fra forrige gang jeg leste boken dessuten.

Det er mange puslespillbiter vi får i denne boken. Bitene begynner å danne et mønster som får meg til å føle at historien er så mye større enn det som rommes mellom to permer. Og avslutningen er en real cliffhanger som får meg til å banne, tross at jeg faktisk har lest inn oppfølgeren som lydbok og egentlig vet hvordan det hele går 😉

Oppsummeringsvis kan jeg vel si som følgende: Denne boken er kvalitetsmessig mye bedre enn sin forgjenger. Fortellingen er sterkere, jevnere, og hele boken bærer preg av mer erfaring og hardt arbeide. Teksten er ikke like simpel, den har modnet og utviklet seg, og forfatterens penn er sterkere. Alt i alt en svært behagelig leseopplevelse.

Jeg kan varmt anbefale boken Stormens Vandrare.