Når man mister en man har en nær relasjon med uten å kjenne vedkommede i det hele tatt snus verden opp og ned. Dette opplever vi fan-jenter alle som en ved ett eller annet tilfelle. Enten fordi en sanger eller filmstjerne går bort, eller noen annen offentlig personlighet man knytter seg til av ymse anledninger. 

I mitt tilfelle gjelder dette da altså min favorittforfatter, Margit Sandemo. I natt gikk hun bort 94 år ung, og hun fikk oppleve å sovne stille inn i sitt eget hjem. Jeg tror ikke hun var alene heller når det skjedde. Ikke med hennes verden der det finnes saker og ting man ikke ser, men som hun så og opplevde hele sitt liv. 

Det føles som hjertet mitt slites ut av kroppen ved blotte tanken på en verden uten Margit. Verden er mer grå, det er mindre fantasi, mindre eventyr i den. Men vi kommer til å overleve, og hun forsvinner ikke for oss. Jeg tror hun kommer tilbake. Og hun lever videre gjennom sine fortellinger. 

Hver gang jeg leser Isfolket nå skal jeg tenke enda mer på deg, Margit. Jeg opplever deg gjennom Silje, gjennom Sol, gjennom Heike, gjennom Dida og Vandreren i mørket. Du er med meg gjennom alle disse, og flere andre med dem. Du kommer aldri til å dø på riktig. Kroppen din kanskje forsvant, men sjelen din har du lagt igjen store deler av gjennom bøkene dine. 

Hvil i fred, Margit. Takk for alle bøkene. Takk for ungdomstiden jeg fikk med deg. Takk for redningen i dine fortellinger som viste meg en virkelighetsflukt helt annerledes enn dop og alkohol. Takk for underholdningen. Takk for lesningen. Og takk for inspirasjonen. Vi sees i Nangijala, og jeg håper du har mange bøker klar for meg når jeg kommer dit.