Jeg er en av de som ofte mener «det gamle er best». Ikke dermed sagt at jeg ikke liker fornyelse av gamle historier, men jeg mener ofte at jeg liker bedre det jeg vokste opp med og blir gjerne sittende fast med det.
Ta for eksempel Reisen til Julestjernen. Det er versjonen med Hanne Krogh jeg vender tilbake til og gjerne vil se når jeg skal se denne filmen. Det er sjelden jeg blir overbevist om at en nyfilmatisering av filmer jeg elsker eller flatt ut forguder er bedre enn orginalen.
Bøker som Chronicles of Narnia er bøker jeg virkelig elsker i all deres enkelhet, for den komplekse historien som ligger bak bøkene og den for meg dype mening med dem. Jeg ble presentert for Narnia-universet gjennom BBC sin filmatisering fra tidlig 90-tall, og selv om spesialeffektene glimret med sitt fravær og filmeffektene var en motorisert løve og sminke i hovedsak falt jeg pladask for fremførelsen.
Da det ble skapt en nyfilmatisering av seriene i 2005 med Løven. Heksa og klesskapet var jeg spent som en unge på julaften og løp ivrig til kino når den kom. Valget av Tilda Swinton som heksa Hvit var et svært godt valg for meg, men Aslan skuffet meg. Vi snakker nå om dataanimasjon, og han beskrives som en gigantisk løve, likevel ble han fremstillt bare marginalt større enn en normal løve. Likevel kunne jeg tilgi slike saker om resten «stemte», men dessverre var barna en skuffelse som skuespillere, (noe kan man vel skylde på regissøren), og generellt syntes jeg filmen kunne klasses som «helt grei». Slaget mellom det gode og det onde var jo enklere å få til gjennom dataanimasjon enn BBC hadde med renserikleshengere, gaffatape og klær, men det var vel også alt.
Da film nummer to kom var det noe dempet entusiasme fra min side, og jeg forlot kinosalen i sinne. De hadde avveket fra historien så helt utrolig mye at hele berettelsen ble en helt annen enn den i boka. For meg gikk det fra å være en film om Prins Kaspian til å være en «film inspirert av» boka. Forskjellen var så radikal og ga et så feil bilde av hovedpersonen i boka at de som ser den nye filmen og ikke har lest bøkene skulle sitte igjen med et svært forvrengt bilde. Sånt gjør meg sint. Nå snakker vi ikke om å velge en hvit hest til Skuggfaks i Ringenes Herre (fordi det ikke fantes en tv-trent hest som var grå å velge blandt!) eller å bytte hår og øyenfarge på en karakter i filmen for å matche skuespilleren som passer perfekt ellers.. her snakker vi altså om å forvrenge en historie til det ugjenkjennelige. Sånt gjør meg provosert selv om jeg kanskje ikke elsker historien, og enda mer når jeg da er fangirl.
Jeg har også sett nyfilmatiseringen av It basert på Stephen King sin historie. Den gode gamle fra 90tallet er en film jeg virkelig elsker i sin enkelhet, gode skuespillere og bra bruk av de begrensede spesialeffekter som fantes da, jeg er svært glad i King sitt univers der alt mulig kan gå til H***e.. og det gjerne gjør det også. Når Netflix da laget en nyfilmatisering av den tittet jeg håpefullt på. Jeg vet ikke enda om jeg kan si jeg er skuffet. Jeg tror ikke det. Jeg likte filmatiseringen, den var bra gjennomført, intressante spesialeffekter, gode skuespillere og så videre, og de hadde ikke avveket markant fra historien slik jeg kunne se det heller. Jo, jeg kan nok si det er en god filmatisering, og jeg ser fram til del to for å se det som en helhet. Likevel er jeg nok fortsatt litt fan av den gamle.
Nå har Netflix kjøpt rettigheter og annonserte at de akter å lage en serie og/eller filmer fra Chronicles of Narnia. Spørsmålet jeg stiller meg selv umiddelbart er: Hvor mye akter de å ta «kunstneriske friheter» i bruk for å vrenge på historien? Skal den vrenges i det hele tatt? Kommer de til å lykkes med å holde seg til historien slik den faktisk er? Og vil de gjøre det bra? Og Netflix? Et tips: Aslan er gigantisk. Les boka så får dere beskrivelsen der. Han er virkelig enorm. STOR. Husk det nå. I’ll be watching you.. well.. sortof.