Å havne i en svakke er noe alle skrivende sjeler opplever. Og vi som skriver opplever alle perioder der man ikke orker eller klarer uttrykke seg bra i skriften, der det stopper opp og man er frosset i skapelsen. Noen ganger er perioden kort. Andre ganger, som for meg nå, svært lang. Men det handler også ganske mye om prioriteringer. Når man har arbeide og hverdag rundt seg må prioriteringene i blandt gå på bekostning av skrivetiden.  Jeg er ikke i nærheten av å kunne kalle meg en forfatter, jeg er alt for urutinert i skrivingen, har for liten erfaring og ikke minst: Mine utgivelser strekker seg til to ynkelige dikt. Jeg kaller meg selv en liten forfatterspire som håper på å bryte skallet og bli stor.

Og med stor mener jeg ikke Rowlings-berømt selv om det er den ytterste bekreftelse noen forfatter kan få. Med stor mener jeg å kunne skrive og bli utgitt i det hele tatt. Bare det å få anerkjennelsen å være bra nok til en utgivelse skulle være nok for meg. I det minste en liten stund 😉

Det finnes mange gode skribenter der ute. Mange prøver seg noen ganger som forfatterspirer, og sender inn manus etter manus. Jeg tror jeg kommer til å få det tøft når jeg våger å sende inn en tekst til et forlag, fordi jeg må forvente å bli nektet. Jeg må regne med avslag i dusintalls. Jeg må regne med å føle meg som udugelig råtten skriver som ikke er bra nok til noe som helst ganske mange ganger. Og jeg må regne med å bite tennene sammen og kjempe videre.

Jeg tror det er litt dette som holder meg litt tilbake nå. Jeg er redd for avslagene. Jeg er redd for sårbareheten når man er forsiktig stolt over noe og får høre det ikke er bra nok. Jeg er redd for å utlevere noe jeg føler jeg har jobbet enormt med, som jeg er litt stolt av, og få høre at andre ikke synes dette er noe å være stolt av.

Samtidig må jeg huske på at et avslag er ikke å bedømme noen som ubrukelig eller ikke bra nok. Et avslag kan like gjerne være «vi har brukt opp kvota vår for nye forfattere». Jeg kan fortsatt være bra nok. Jeg kan fortsatt være dyktig. Jeg må bare huske at et forlag har et budsjett å følge akkurat som alle andre bedrifter. Man setter av en viss sum for å dekke «nyanskaffelser» mens resten er for å beholde den «stallen» man allerede har av forfattere. Og den summen er ikke stor nok til å dekke alle de gode skribenter som finnes. Det gjør meg ikke nødvendigvis elendig om jeg da ikke kommer gjennom nåløyet.

Jeg må huske at for å lære å sykle må man ramle ganske mange ganger. Noen ganger med oppskrubbede knær og blødende nese. Tross blod og plaster har jeg reist meg opp igjen og kjempet iherdig på sykkelen til jeg lærte å holde balansen. Jeg ga ikke opp.

Det samme må jeg huske med ridningen. Man skal falle av ganske mange ganger før man har lært «alt» og man kan likevel falle av selv om man har lært det som kreves og enda litt. Man blir ikke en ubrukelig rytter fordi man faller av. Man børster sanden ut av buksebaken og spytter litt grus før man klatrer opp på hesten igjen og prøver en gang til.

Jeg må huske at det vil kreve øvelse før man kan være en mester. Og noen kunster krever mer øvelse enn andre. Skrivekunsten er kompleks og mangfoldig. Man kan ha mange stemmer innenfor samme kunst. Det er som å danse. Noen foretrekker foxtrot, andre danser vals. Man kan gi sitt personlige uttrykk i skriften. Man kan være dyktig uten at det her og nå finnes plass for ens stemme. Jeg må huske at det å la meg selv bli sårbar og hudløs vil også utvikle meg.

Men jeg er redd. Derfor må jeg anstrenge meg til det ytterste før jeg blotter huden.