Har du noensinne skrevet på en tekst, bare for å oppleve hvordan bitene brått faller på plass uten at du har planlagt det?

Jeg skriver ofte automat-skrift, jeg begynner å skrive og ser hvor teksten fører meg. Jeg setter sjelden opp noen handlingsplan, og skriver sjelden et grunnlag der historien min skal plantes, jeg bare skriver og ser hva jeg ender opp med. Deretter kan jeg føye til saker, utbrodere eller fjerne etter eget ønske. Jeg leste et intervju med Stephen King om at han også hater å stille opp saker «korrekt» for så å skrive ut fra dette, og når han har forsøkt å gjøre det blir resultatet totalt uspiselig og ubrukelig i hans øyne. Jeg føler det ofte likedan. Om jeg stiller opp alt «korrekt» blir jeg død og flat i teksten.

Ofte får jeg sy inn biter her og der for å feste sammen bruddstykker med tekst. Men noen ganger har jeg en for meg stor opplevelse. Jeg kan oppleve at jeg skriver deler, lager berettelsen klar mer eller mindre, og brått kommer det inn et fragment fra ingensteds hen som føyer alt sammen som om det var planlagt slik hele tiden. Med anmerkning: Den biten jeg skriver har ikke ligget og grodd og spirt i meg, den dukket opp ut av det blå og bare fantes.

Denne opplevelsen er ganske mektig for meg. Spesielt siden jeg skriver uten en plan. Særlig da noterer jeg meg når det skjer, og nyter følelsen ganske lenge. Det er en følelse av triumf, og forteller meg at mitt underbevisste jobber aktivt med saker uten at jeg nødvendigvis merker dette.