Tanken slo meg i dag. Jeg leste at Matti Nykänen har gått bort kun 55 år gammel, og selv om han ikke har så mye med skrive-verden å gjøre har han noe til felles med mange forfattere: Kjendis-status. Han var verdens beste skihopper i svært ung alder, og fikk enorme problemer med alkohol ganske raskt. Etter han ikke lenger kunne hoppe raste verden sammen, han hadde ingenting annet å lene seg på, og visste ikke hva han skulle gjøre med livet. Resultatet var ikke så bra.. Og jeg mistenker vi kan lede alt tilbake til kjendis-status i ung alder, og et ikke alt for imponerende støtteaparat rundt ham.
Jeg tar meg ofte i å spørre meg selv om jeg trakter etter kjendis-status. Jeg tror mitt oppriktige svar er at nei, kjendis er ikke målet. Jeg skriver fordi jeg synes det er gøy. Jeg vil gjerne lykkes med det, og skulle virkelig sette pris på å få høre fra andre at jeg er dyktig, og om det også innebærer en viss kjendis-status er det noe som følger med å være synlig. Men det er ikke selve kjendis-statusen jeg trakter etter.
Se for deg om jeg nå skulle bli en ny Rowling som blir lest av millioner over hele verden og regissører står i kø for å filmatisere mine fortellinger. Høres jo koselig ut? Det burde jo bety en viss kling i kassa, og det er jo ikke helt feil.. men skulle jeg trives med den type kjendis-status som mange idrettsutøvere, popstjerner og filmstjerner må holde ut? Paparazzier som fotograferer bad hair-day og selger til sladrepressen som siden slår opp moteblemmer og dårlig hårstil på førstesiden? Diskusjoner om skilsmisser, utroskapanklagelser og jeg vet ikke hva? Snakk om hvor mange glass vin man drakk, om man snøvla på vei til taxien eller til og med hadde åpen buksesmekk på vei fra baren? Kan dere tenke dere noe mer forferdelig?
Og om jeg nå skulle bli såpass stor i bokverden at jeg tjener store penger.. hvordan skulle jeg kunne stole på «nye venner» som dukker opp av det blå og bare dør etter å være nettopp min venn? Eller tidligere bekjentskaper som aldri brydde seg stort om meg og brått har savnet meg helt utrolig og vil ha meg tilbake i livet sitt? Hvor mange gullgravere dukker i så fall opp i livet, og hvor paranoid skulle jeg ikke bli når jeg allerede er litt skeptisk till menneskers intensjoner? Å lese om alle mine «fantastisk nære venner» jeg ikke ante jeg hadde i media som forteller alle verdens løgner om hvor nære venner vi liksom er, alt vi har funnet på sammen, at de minsann vet alt om baby og sivilstatus og hva jeg har på brødskiva til frokost? Folk fra tidlige skoleår som forteller om fadeser man så absolutt ikke vil huske noe av selv, eller som aldri skjedde? Hvordan i all verden kan noe menneske med sunt fornuft i behold gå inn for akkurat dette med vilje?
Kjendis-status når man er fjorten år høres glamorøst og spennende ut, og kjendis-status i kombinasjon med å bli styrtrik høres jo da fantastisk ut. Nå i en alder av «ikke-lenger-tenåring» høres ut som den verste bestraffelse man kan tenkes å få bare fordi man er bra på noe. Det er jo trivelig å få inntekt som er mer enn det man behøver så man har råd å unne seg noe ekstra men det følger med en bakside på det også. Kan man bli en usynlig kjendis tror dere? Det er jo de som går helt under jorden, som Agnetha fra Abba gjorde. Totalt mediesky og forsvant fra jordens overflate foruten når hun ga ut en plate. Men tenk for en jobb å unngå media hele tiden? Jeg blir utmattet ved blotte tanken.
Å bli suksessfull i noe som helst innenfor kultur eller sport betyr i blandt store penger. Men alt har en pris. Er jeg villig å betale prisen om det mot all formodning skulle skje meg? Sannheten er at jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle takle å bli så berømt eller rik nærmest over natta. Nå er sladre-pressen i Norge relativt snille i forhold til for eksempel i USA eller England, men skulle jeg orke alt styret? Jeg synes mennesker er stress nok som det er som en vanlig Kari Nordmann tross alt. Men skal man se realistisk på dette er jo sjansen at jeg er den neste Rowling like sannsynlig som at jeg vinner stormillionen i Lotto. Jeg tviler virkelig sterkt på at jeg blir noen ny verdens-sensasjon faktisk. Og jeg må innrømme den tanken er svært betryggende.
Men det hadde jo vært fint å bli en utgitt forfatter som leses av litt mer enn 20 personer tross alt.