Neida, det er ikke første gang jeg leser boken, jeg elsket den som vesentlig yngre enn jeg er nå og slukte den rått og nådeløs uten spørsmålstegn. Nå bestemte jeg meg for å lese den atter en gang og forsøke å se på den med nye og lett kritiske øyne.. og det første som slår meg er hvor enkelt alt er.

Forfatteren tegner et bilde av en bortskjemt og opprørsk guttunge som trosser familien sin, på 1700noetallet er jo dette helt uhørt! Ikke bare trosser guttungen sine foreldre, det går til dundas gjentatte ganger uten at guttevalpen tar noe lærdom. I tillegg regner det inntekter overalt. Med slike penger og sånne penger gjør han si eller så, og mangedobler sin formue uten å bli svett engang. Han kjøper litt land for å danne en tobaksplantasje, og den går superbra på utrolig kort tid, bare noen år, bare for å ta et eksempel.

De fleste vet jo gjerne hva historien er om: Robinson Crusoe som forliser og havner på en øde øy der han må klare seg selv i ufattelig mange år. Det slår meg at han er utrolig bortskjemt. De første sidene etter det endelige forliset er en uendelig oppramsing av alt mulig han sanker fra skipet så han kan klare seg på øya, lista bare øker og øker. Han har verktøy, krutt og børser, våpen i alle baner, reip, klær og you name it. Han er overhode ikke i nærheten av den fillete desperate landskylte person man ser for seg når man hører om en skibrudden. Dette er dessuten en person som kommer fra en middelklasse, og like fullt er han nevenyttig som bare fyttefy tross at hans far er advokat og de overhode ikke arbeider fysisk på noe vis. Likevel er han vel bevandret i å bygge en pallisade med utstyr fra naturen. Rett nok fremstilles det som at arbeidet tok et helt år (!) men like fullt beskrives det som uproblematisk å vite eksakt hvordan dette skulle konstrueres, hvor dypt han skulle grave ned pålene og hvordan han skulle sikre dette så det var stabilt.

Lukter litt fantastisk, er dere ikke enig? Jeg synes det er litt for perfekt. Han er nevenyttig som en bonde, kan uten videre lage leirekrukker og brenne saker i sola,  og gløgg som en lærd mann, han har alle talenter i rike monn… foruten kanskje ydmykhet? Desuten, som bygutt er han en kløpper på jakte, det er vel logisk? Slakte og flå kan han også, selv om han opplyser at «villmenene» så klart er flinkere.  Ikke minst gir jo forfatteren lys av samfunnsmeninger sterkt farget av den tiden boken kom ut på. Boke ble skrevet i 1719, og det snakkes om «De vennlige negere» og villmenn, slavehandel og lignende. I dag er boken horribelt politisk ukorrekt, men basert på tiden boken kom ut på er faktisk urbefolkningen i ulike land beskrevet svært så sivilisert må jeg innrømme.

En annen sak jeg slo ned på er at vi et lite stykke uti boken begynner å få hans opplevelser i dagboksform. Plutselig formulerer han seg i et daboksinnlegg som en fortellerstemme . Ett eksempel fra 3 januar forteller han at han begynte å sette opp inhegningen sin og viser til at han forsøkte å kamuflere denne så ingen ser noe som lignet et bosted (Da var han enda redd for «ville menn»). «Dette skulle vise seg å stemme, som man senere vil få se ved en svært merkelig anledning»

Jaggu! Robinsons mange talenter øker og øker, nå er han fremsynt og sannsigerske dessuten og kan forutse fremtiden? Panneklask. Han snakker om kanskje 10-12 korn som hadde fulgt med litt bøss når han ristet tom en pung som spirte, og hvordan han fremover sanket alle korn og sådde de på nytt for å øke mengden, i håp om å en dag kunne bake brød igjen, men at det var kun det fjerde året han kunne spise en liten mengde av sin bygghøst og hvordan han skulle fortelle om den grunnen «senere». Intressant at han visste allt dette den 3 januar i dagboken sin? Nå er det jo en mindre mulighet at denne dagboken føres i etterdig, mange år etter, slik at han ikke redegjør for hendelser fra det faktiske dato, men det står ikke i fortellingen noe nevnt om at Robinson gjør nettopp dette. Jeg vet jeg skulle nevnt det «nå er denne dagboken påbegynt i ettertid så nå skal jeg kjapt gå gjennom de viktigste hendelser fra jeg ble strandsatt til nå» eller noe. For å vite det sikkert for egen del. For det er jo dette som er hensikten med en dagbok enten den er fiktiv eller ekte?

For ikke å snakke om når det kommer villmenn til øya. Villmenene er større og frykteligere enn noen andre, når de senere utsettes for angrep er det det villeste og mest bestialske angrep, ulver er de mest blodtørstige og villeste beist du kan tenke deg og så videre og så videre. Alt er så dratt til ekstremiteter! Og når han omsider reddes av øya regner det inn alt mulig. Alle hans eiendeler er beslagtatt siden han har tilbragt 28 år på øya så naturlig nok har man antatt han er død. Likevel lar alt seg løse på null komma niks og brått er han styrtrik. Igjen.

Kort sagt er det en del hull og svakheter i selve historien som jeg ikke akkurat kan klare å overse nå som godt voksen. Det var kanskje ikke så rettferdig mot stakkars Defoe å gå rett fra Tolstoy til han på litteraturfronten. Sammenlignet med Tolstoy er Defoe temmelig mangelfull som forfatter. Men selv uten denne type sammenligning må jeg innrømme boka faller gjennom for min del som voksen. Jeg elsket den som barn. Og for et barn er den nok fantastisk. For meg nå som godt voksen og noe bevandret innen litteraturen om enn langt fra noen ekspert er den ikke engang middelmådig. Jeg som normalt sluker en bok på null komma niks måtte nå slepe meg gjennom noe som egentlig er en svært lettlest tekst. Og det blir nok en noe mer omfattende bok jeg leser som neste bok.