Og jeg føler meg litt halvtom, som en utslitt melkekartong fra forrige måned. Litt sånn halvsur også, kan ikke engang brukes til vafler lenger.

Jeg føler jeg er forsuret, som sur nedbør, og at jeg smitter av på alt rundt meg, etser alt vekk med grettenhet og gammel kjærringsyndrom.

Hvor i alle dager var det jeg tok den retninga? Jeg spør meg selv litt fortumlet hvor min humleperson tok veien, den runde, myke, surrende sommervarme meg som var så lett å være sammen med. For jeg vet nok hun er der, bare så dypt gjemt i gammelt løv at hun ikke synes.
Når var det jeg ble sånn sur gammel grinebiter som er som sur melk i et kjøleskap som burde bli vasket?

Jeg føler jeg i så lang tid har løpt rundt etter folk som ikke legger noe vekt ved meg, folk som sier høflige saker men ikke følger opp, folk som dingler vennskap akkurat utenfor rekkevidde for grepet, og som bare lar meg få smake små ynkelige smuler av samvær og sosialt liv. Folk som sier høflige fraser og snakker bikkjedritt om alle som ikke er der lenger. Falskhet, narregull, kråkesølvv og dritt. Det bare bugner seg opp lag etter lag. Og jeg er så lei av det at jeg bare føler meg enda mer sur gammel grinebiter ved tanken.

Jeg vil ha en hverdag der jeg føler meg verdsatt. Der jeg har noe verdi for andre. Der noen liker meg. Der jeg kan føle jeg ikke må trygle og be om litt oppmerksomhet fra verden. For verden er stor. Det finnes mange mennesker. Til og med slike som liker grinebitere.

Men jeg føler motvekt når jeg tenker på å skaffe nye bekjentskaper nå. For mye sur melk får man vondt i magen av, og jeg kunne godt tenke meg litt friskt kildevann nå. Helt ærlig.