Hjelpe meg. Det er nesten ett år siden jeg har gitt lyd fra meg! Og hvorfor det spør du deg kanskje?

Vel, jeg har ingen god forklaring. Livet og slikt så klart, og så kom høsten, så kom jula, deretter kom… Korona.

Etter at vi hadde klart oss nesten to år fra å få skitten, kom den endelig inn i vårt hus også, med god hjelp fra min arbeidsplass. Dessverre. Men denne bølgen svømmer over hele landet vårt akkurat nå, og vi er ikke alene om å oppleve denne massespredningen som nå pågår. Vi klarte oss takk og lov med relativt små symptomer, og det verste var unnagjort på ei snau uke, men jeg hoster og harker litt enda to uker etter endt karantene.

Men med sola som kom tilbake i slutten av januar har min litterære nese begynt å vibrere litt igjen. Jeg har aldri vært stor elsker av å lese alle mulige nye bøker. Jeg er litt kresen, og har en tendens til å heller vende meg til gamle favoritter heller enn å prøve å finne nytt lesestoff på egen hånd. Jeg kan dermed ikke si at jeg er så godt egnet til å bli kalt en bok-orm, jeg leser alt for lite nye bøker. Men jeg elsker fortsatt å lese, og er litt lei meg for at jeg bruker for liten tid på det i hverdagen. Jeg bruker katastrofalt lite tid på å skrive for tiden, jeg har ikke hatt overskudd eller ork til å engang tenke på tekst og redigering. Men jeg har litt lyst til å forandre på dette nå.

Men før jeg kommer til dette blir jeg å lese meg opp på gamle favoritter. Tankene har i det siste snurret rundt bøkene til Elyne Mitchell, serien om Sølvhingsten og hans avkom, jeg ble presentert for boka Sølvhingsten i Disney Juniors Bokklubb, der vi fikk tilsendt bøker… jeg husker ikke om det var hver måned eller annenhver her og nå, men det kom regelmessig bøker. Gamle verk noe forenklet og tilpasset unge lesere, bøker fra tenåringsforfattere, bøker som fanget meg. For eksempel bøkene om akkurat Sølvhingsten. For en hestegal tenåring som meg var en bok skrevet fra hestens perspektiv en fantastisk opplevelse. Realistisk? Overhode ikke! Bøkene personifiserte hestene, ga dem tanker og handlinger som om de var mennesker, men de var tilfeldigvis hester. Men jeg falt for det med dunder og brak, og jeg tror jeg leste denne første boken en gang i uka i et par år uten å blunke. Jeg vendte stadig tilbake til den, og som litt eldre tenåring ramlet jeg over flere av disse bøkene via bruktbok-butikk og var overlykkelig.

Jeg har dessverre ikke bøkene i behold lenger, men har lekt med tanken på å prøve å få tak i disse på engelsk for å se hvordan lese-opplevelsen er da, det kan jo være en hel del som forsvinner i oversettelser.

Det er få bøker som har klart å fange meg på en slik måte som nettopp Sølvhingsten gjorde når jeg var et barn. Jeg husker ikke alle bøker jeg leste mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen men det var vel på ungdomsskolen jeg virkelig fikk sansen for å lese. Visst lånte jeg bøker på barneskolens skolebibliotek, men utvalget der var jo noe magrere enn for eksempel på kommunens bibliotek. Og på ungdomsskolen hadde vi mulighet til å gå fra skolens område i frikvarterene, og storefri var noe jeg ofte brukte på å løpe over veien til biblioteket og låne bøker. Jeg husker en av de bøkene som fanget meg var Under Helleren av Åse Gyrid Solli, bøker satt tilbake til steinalderen, men skrevet for ungdom og ikke for voksne. Jeg har alltid likt bøker som er satt til en tid før meg, og dermed er det naturlig at også Jean M Auel fanget meg med sin serie på 6 bøker om Jordens barn. Bøkene om Kristin Lavransdatter sluker jeg regelmessig den dag i dag!

En av mine få impuls-kjøp er boken Labyrinten av Kate Mosse, og den skuffet meg ikke. Dualiteten i de to parallelle historiene som til slutt flettes sammen var noe som jeg elsket og fikk meg til å lese boken mer enn en gang. Men jeg tror dette var mitt siste impulskjøp av bok, og det går dessverre svært lang tid mellom hver gang jeg søker meg til nye bøker.

Jeg kan ikke forklare hvorfor. Jeg er ikke alt-etende på bøker, og en hel del moderne litteratur kjeder meg. Jeg vet ikke hva som må til for å fange meg heller. Nobelspriser i litteratur imponerer meg svært lite, og gjør ikke meg mer lysten på å lese av forfatteren. Spesielt ikke etter å ha forsøkt meg på en massiv bautastein jeg fikk låne av en venn, en eller annen spansktalende forfatter som hadde fått nobelprisen ett eller annet år for nettopp den boken. Jeg husker ikke tittelen heller, men boka var tjukk og språket ekstremt omstendig, jeg slet meg gjennom et par kapitler før jeg helt ga opp og vendte tilbake til mine kjente og kjære favoritter igjen. Det kan være opplevelser som disse som har satt sine spor, og som gjør at jeg nøler med å strekke meg ut etter noe nytt. Som regel må jeg vite hva noen av mine lesevenner synes om forfatter eller bok før jeg vier tid og energi på den. Å lese bokanmeldelser i aviser gir meg ingenting. Jeg vet lite om hva de som skriver anmeldelsene pleier lese i sin fritid, og ofte er de hundre ganger mer kritisk enn jeg skulle vært selv. De får tross alt betalt for å plukke fra hverandre en bok og fortelle hvor bra.. eller dårlig den er. Det gjør ikke jeg.

Men jeg tenkte, når pandemien er noe mer under kontroll, kanskje jeg skulle ta steget og ordne meg et lånekort på biblioteket i det minste. Det er vel et skritt i rett retning, syns dere ikke? 🙂

Har dere noen slike bok-fanatismer å dele med meg? 🙂