Denne var en av de andre bøkene som fullstendig bergtok meg når den kom. Jeg forbandt den lenge med Aha sin sang Cry wolf, fordi jeg leste den mens jeg hørte på det albumet i loop en gang.
Rider Haggard er en forfatter som jeg stiller i samme gruppe som Jules Verne. Forfattere som elsker å beskrive dramatiske reiser med undertoner av mystikk. Ta bare Jules Vernes «reisen til Jordens indre» for eksempel. Jeg skal nok komme tilbake til den, men jeg finner disse to forfatterne bemerkelsesverdige like i stil og emner.
Han fikk sin store debut med Kong Salomons miner i 1901, men det var denne boken jeg leste først av alle hans bøker. Etter å ha lest denne jaktet jeg så klart på biblioteket etter flere og fikk tak i Kong Salomons miner og leste også den. Den akter jeg lese etterpå.
I senere tid har jeg hentet ned flere bøker fra Project Gutenberg fra Haggard og har fått lest flere ukjente verker for meg. For eksempel oppfølgeren til denne boka, og andre bøker med røtter i det gamle egypt. Hans karakter Quatermain ble inspirasjon til vår elskede Indiana Jones også forresten!
Men nå til denne boka. Jeg var ganske ung da den kom i posten fra Disney junior bokklubb, og jeg slukte den med hud og hår. Som voksen kan jeg se noe mangler ved Haggards skrivestil, for eksempel overforklarer han en del her og der, men like fullt en svært underholdende bok også for meg som godt voksen og noe mindre naiv og godtroende kvinne. Som tenåring slukte jeg boka hudløs uten å blunke.
Vi møter Horace Holly som i unge år blir fosterfar til sin beste venns fem år gamle sønn, og dermed også arver en svært selsom historie som følger familien. Det er snakk om en forbannelse med utspring i en egyptisk prinsesse som har forbannet sin rival som tok livet av hennes elskede Kallikrates, og hun påbyr sin sønn å utføre hevnen om han kan. Dermed går dette korstoget i arv generasjon etter generasjon i nær to tusen år til det havner i fanget på Horace og hans fostersønn Leo.
De bestemmer seg for å gi seg ut på reise for å finne denne mystiske kvinnens etterkommere, men ender med å oppdage kvinnen selv fortsatt i live etter to tusen år.
Hele historien bærer preg av en ganske livlig fantasi som i blandt ikke strekker til for å forklare de fantastiske saker, Innimellom mangler det finesse rundt beskrivelser av visse magiske saker. Likevel er det en høy underholdningsverdi.
Boken bærer preg av høyt tempo, innimellom litt oppramsing men som oftest blir det «vi opplevde så mye så det kan vi ikke gå inn på her»-løsninger som er ute og går. Noe irriterende fordi med den rette hjernen, den rette fantasien kunne dette blitt en temmelig tykk bok med svært mye underholdning i. Det går slag i slag, og selve avslutningen er utrolig dramatisk. Dette er noe vi finner igjen i Kong Salomons miner må tillegges, en temmelig stor erupsjon av hele boka og puff så er det ferdig liksom. Jeg føler meg faktisk litt snytt fordi alt går på så utrolig kort tid i denne boka. Det er snakk om noen ynkelige dager, og man får litt på følelsen at dette gikk litt for fort, vi suste litt for raskt forbi flere detaljer som kunne vært verd å stanse opp ved. Jeg mistenker likevel dette kan ha noe med den tiden boken er skrevet og publisert i for første gang, på den tiden stilte kanskje leseren andre krav på en forfatter. Igjen noe jeg kjenner litt igjen fra Jules Verne.
Boka er ganske lettlest, og handlingen relativt greit å holde følge med. At det kommer noen nødløsninger på kinkige problemer her og der får man se mellom fingrene med. Boka har blitt filmatisert noen ganger, blandt annet med Ursula Andress og Peter Cushing i hovedrollene i 1965, men da med heller mangelfull «magi» for å si det slik. Det er jo noe begrenset hva man kunne få til av spesialeffekter på den tiden. Skulle man filmatisert boka nå med moderne dataanimasjon kan vi begynne å snakke om detaljert filmatisering!
Jeg savner litt dyptgående personligheter. Jeg synes menneskene som beskrives i boka, som tross alt har hovedroller, de er litt overfladiske og sjelløse. Jeg savner mer detaljert beskrivelse av dem, mer synlig karakter, men jeg får klare meg med det jeg får servert her. Det hører med at Ayesha ble hans andre gjennomgående person lik Quartermain, en karakter som fikk flere bøker. Totalt fire er skrevet der hun er med, og dette er den første. I en av bøkene møtes til og med hun og Quatermain, men den har jeg enda ikke fått lest så jeg vet ikke hvordan det arter seg.
Med alle sine søte og sjarmerende feil og brist på kunnskap eller forklaringer er likevel boka definitivt en søt lesning. Jeg anbefaler virkelig å ta et raskt dykk inn i Haggards verden.
På gjenhør!