Første gang jeg leste denne boka var rett etter jeg hadde funnet bøkene på engelsk på Gutenberg Project, og jeg ble dypt, dypt skuffet over denne boka.

Boka omhandler Harmakis som vokser opp noen århundre etter Alexander den store tok Egypt, og er den sanne arvtager til den egyptiske tronen. Hans blodslinje fører direkte bakover til den siste farao på tronen til Alexander styrtet dem. I det store og det hele har jeg alltid vært svak for visse historiske tidsperioder, for eksempel gamle egypt, og jeg gledet meg villt til å lese denne berettelsen om Harmakis og hans møte med Cleopatra selv. Men jeg ble altså så skuffet at jeg knapt finner ord for det.

I likhet med Dødsgrottene er boka en gjengivelse av ‘en annens’ tekst. I dødsgrottene mottar forfatteren angivelig en beskrivelse av en reise, mens  «Jeg» i denne fortellingen finner noen papyrus-ruller på en mumie som beskrives å ha blitt levende begravet, og er «uhyggelig» men forfatteren går ikke inn i detaljer.

Fortellingen er ikke spesielt underholdende. Det beskrives om et komplott for å styrte Cleopatra fra tronen, og innføre Harmakis som regent og farao. Personlighetene i fortellingen er platte og kjedelige. Det er ingen dybde i en eneste en av de som har hovedrolle, språket er flatt, og Haggards forsøk på storstilt tale fra guder er flatt ut latterlig. Det blir liksompompøst, og minner om noe en trettenåring skulle funnet på i en skriveoppgave på skolen heller enn en voksen forfatter. Vi har tre store hovedpersoner her, Harmakis, Charmion og Cleopatra selv og de er ubetydelige og grunne, dialogene er forferdelige og oppstyltede, og handlingen så urealistisk at det halve kunne vært nok.

Nei, dette er slett ikke så fengslende som han var i Dødsgrottene, og jeg må virkelig tvinge meg selv til å lese hele boka denne andre gang jeg leser den bare i tilfelle jeg gikk glipp av noe i min skuffelse da jeg leste den første gang. Men til liten nytte, jeg finner ingenting nytt som kan løfte boka opp fra «søppel» til «vel, den var verd tiden i det minste». Den er ikke verd min tid faktisk. Overhode ikke, og jeg er litt skuffet over meg selv at jeg ikke ga meg inn på Kong Salomons Miner i stedet. Den husker jeg som tildels underholdende (der møter vi Allan Quatermain, forløperen til Indiana Jones!) og jeg skjønner egentlig ikke hva jeg tenkte på når jeg bestemte meg for å gi Nilens Dronning en andre sjanse.

Nå er jeg usikker på om Nilens Dronning og boka Cleopatra av Haggard er en og samme bok med to ulike titler faktisk, jeg har ikke tilgang på å lese akkurat Cleopatra her og nå så der kan jeg ikke uttale meg.

Uansett, denne boka er en slitsom affære å lese, jeg føler mens jeg leser at selv jeg kunne skrevet vesentlig bedre handling og språk. Dette er rett og slett en dårlig bok! Jeg finner ikke kjærlighetshistorien eller trekantdramaet spesielt godt konstruert, heller ikke ser jeg noe tegn til den fantastiske intelligensen som Cleopatra angivelig skal besitte, også Harmakis skal jo være svært intelligent og belest, ingenting av dette kommer til syne. All beskrivelse av såkalt magi er bare…. latterlig og langt under middelmål. Nei, dette kan du bedre, Haggard. (Skjønt, det vet jeg jo allerede).

I likhet med Dødsgrottene mangler det en avslutning, så fort denne andres tekst som angivelig blir gjengitt i fortellingen er fullført slutter boka bare sånn rett opp og ned. Dette er litt irriterende, forfatteren kunne kanskje kostet på seg å avslutte med at denne «jeg» som leser hele saken sitter tilbake med mange tanker og funderinger, og kanskje resonere litt rundt det denne «jeg» har lest?

Kort oppsummert fra min side: Waste of time. Men det kan vel tillegges at denne skulle være en ypperlig tenåringsbok vil jeg tro, som en lett innførsel og interesseportal til det gamle egypt kanskje? Jeg er kanskje 30 år for sent ute med å lese denne kanskje. Kanskje. (men jeg tviler litt)

På gjenhør!