Da tok jeg for meg min tredje Haggard-bok for denne gang, og nå tror jeg at jeg skal ta en Haggard-pause og heller gå løs på Jules Verne.

Denne boken er en av de mange han viet til Allan Quartermain, forløperen til vår kjente Indiana Jones. Vi møter Allan, nå middelaldrende, som skriver en selvbiografi fra en av sine eventyr. I det minste ikke en gjengivelse av noens annens tekst!

Allan Quartermain har en fortellerstemme som i grunnen høres ut som alle andre mennesker som gjenforteller noe i Rider Haggards penn. Han er i grunnen ikke spesielt flink til å variere personlighetene, og i denne boken som de andre er personlighetene overfladiske og grunne. Fortellerstilen er seg selv lik, men dette har i det minste en viss indiana-jones-underholdning over seg som gjør at jeg liker fortellingen.

Som med alt annet feier Haggard fort forbi saker han ikke har kunnskap nok om til å gå i dybden, for eksempel kampene mellom de to hærene i slaget om kongekronen. Umbopa viser seg å være en kongesønn av fødsel, men en tronraner hadde drept hans far og drevet hans mor og han selv vekk fra landsbyen. Denne landsbyen er tilfeldigvis også den som ligger ved foten av fjellet der kong Salomons sagnomsuste miner er. Den gamle heksa Gagool er så overfladisk beskrevet at det nesten er kriminelt, hun kommer virkelig ikke riktig frem med sin ondskap og kunnskap. Det er synd at Haggard ikke var en forfatter i moderne tid med tilgang på vesentlig med bakgrunnsinformasjon for jeg tror at denne og Dødsgrottene skulle vært virkelig fantastisk med mer inngående kunnskap om kultur og landområder, nå blir det bare svosjet så fort forbi alt slikt som kunne medført dybde til historien.

Selve historien er ganske rett frem. En eventyrer og jeger blir hyret for å hjelpe til med å finne en fortapt bror og noen diamantgruver, og det er en utrolig lang og vanskelig reise med mulig dødsfall fordi det er gjennom ørken. De finner landsbyen, hjelper  Umbopa å bli konge igjen og finner diamanter, men mister en ung vakker kvinne og blir så klart såret på veien. Hollywood-endelsen er at de på hjemveien bokstavlig talt ramler over den fortapte broren og alt er fryd og gammen foruten at Foutala dessverre fortsatt er død.

I det store og det hele vil jeg oppsummere Haggard basert på tre av hans utallige bøker, hvor jeg liker to og misliker en. Han skriver på en lettfordøyet måte som definivit skulle passe yngre lesere selv om han i hovedsak skrev for voksne den gang i sin tid. Han har ikke noen komplisert skrivestil med ekstremiteter i form av billedlige forestillinger, han skriver ganske rett på sak og meget enkelt. Det går fort å lese hans tekster, og er man ikke overdrevent kritisk på kildeinformasjon og bakgrunnskunnskap som meg er det sikkert ikke vanskelig å falle for hans bøker som ung. Også Kong Salomons miner er filmatisert flere ganger, og jeg tror også filmene vil være litt Indiana-Jones-stil.

Med dette synes jeg det holder med Haggard her og nå, og nå begir jeg meg over til andre forfattere for en stund. På gjenhør!