Da har jeg lest En reise til jordens indre av Jules Verne, og funderer om jeg skal lese Jorden rundt på 80 dager, en verdensomseiling under havet,  eller prøve meg på noe annet.

Jules Verne er samme type forfatter som Rider Haggard og DeFoe som skrev Robinson Crusoe, men kanskje noe dyktigere forfatter enn sistnevnte kan man trygt si. Flere av bøkene hans er filmatisert flere ganger, spesielt de tre nevnte verker. Han har en forkjærlighet for å beskrive fantastiske reiser: Reise til jordens indre, En reise til månen, 80 Dager i balong, Jorden rundt på 80 dager, En verdensomseiling under havet,  og så videre og så videre. Jeg har i grunnen ikke lest noen andre enn de tre jeg alt nevnte i begynnelsen her, men jeg har likt de. Kanskje særlig som ung likte jeg dem.

Nåvel, i dette tilfellet var det altså reisen til jordens indre jeg har lest.

Forfatteren har som de to andre en forkjærlighet for å liste opp alt mulig. Vi får en real liste av utstyret som bringes med til reisen. Han har det også med å beskrive områder grundig men akk så feil. Jeg grøsser når jeg leser beskrivelsen av islands natur og mennesker, for det bevitner tydelig han har ikke fjerneste filla om hva han snakker om. Island er slett ikke mørkt og dryppende og deperimerende. Folket er ikke surmulende torskestingende grinebitere. Tull og tøys. Jeg hadde faktisk glemt den horrible beskrivelsen av en hel nasjon! Derimot liker jeg Hans. Det finnes nok av menn som Hans, fåmælte og sindige, som har beina så godt planta på jorda at ingen hendelse what so ever kan rokke ved den sinnsroen. Gudene gi jeg hadde en slik sinnsro selv, det er sårt behøvd i disse dager! Jeg kan vel ikke si han har beskrevet Hans spesielt inngående eller dypt, men han gir meg akkurat nok småsmuler til å sette min egen fantasi i sving. Hans fortellerstil er ganske likefrem og enkel, og det er ikke spesielt vanskelig å lese teksten.

Jeg liker også personlighetene til Professor Lindenbrock og Axel, heller ikke disse to er svært dyptpløyende beskrevet, men ved deres handlinger og dialoger i løper av boka får jeg likevel et svært godt inntrykk av deres personligheter. Jeg tror ikke jeg ville likt professoren spesielt godt i det virkelige livet om jeg hadde møtt ham, han virker som en kruttønne uten tålmodighet, forståelse, empati eller humor, men han vokser på meg i løpet av fortellingen, og hans store hjerte blir avslørt idet han trodde han hadde mistet sin nevø og mister hele sin avstandstagelse idet han trykker sin nevø til sitt bryst.

Selve handlingen er ganske likefrem. Disputter mellom to forskerhjerner som mener ulike saker, beskrivelsen av reisen, små eller større ulykker som inntreffer, mangelen på vann for eksempel og hvordan Hans kommer dem til unnsetning med å lukte seg til vann, sånn mer eller mindre. I det store og det hele preges hele boka av litt fantastiske hendelser som redder dem når de er i knipe. Det er flere andre små eller større hendelser der de bare reddes av hell eller Hans.

Når de endelig har kommet seg inn til kjernen av planeten og finner dinosaurier og kjempe-mennesker, kjempesopper og alt annet som befant seg i urtiden begynner jeg å få litt rykninger i øyekroken. Men dette er fri fantasi, fra ende til annen. Ingen forsøk på å late som man skriver noe i fra den virkelige verden, foruten stedsnavn og slikt, og dermed kan jeg lett være med på denne frie fantasien. Men når de kommer seg ut i et vulkanutbrudd..? Der tar liksomrealismen totalt slutt. I det virkelige livet skulle man omkommet med å rafte på en lavastrøm. Temperaturen skulle nok vært så utrolig sterk at man ville blitt levende kokt oppå flåten… om den nå engang hadde overlevd. Lava er smeltet stein, tross alt, og denne flåten de har bygget seg er ikke engang helt forsteinet tre, dette er tre med bare det ytterste laget forsteinet, hvordan skulle dette klart seg mot lava? Nei, her kan jeg ikke engang prøve å late som det er realistisk, og jeg sukker litt utålmodig over meg selv.

Men alt i alt er det ikke så ille. Boka er helt ålreit den, også som voksen, og selvklart er det mange bra filmatiseringer ute og går her. Kan man se på Jurassic Park kan man nok se en film om dette også. Jeg kan også dra frem både Jorden rundt og omseilingen under havet som bøker vel verd å ta med seg, jeg liker for eksempel Phileas Fogg, og kapten Nero, jeg finner noe i de som er svært bra beskrevet, bakgrunnshistorie finnes det nok hos begge to som jeg gjerne skulle tatt del av. I det hele virker det (basert på disse tre bøker) som Verne har en forkjærlighet til å beskrive menn som sikkert normalt sett ikke skulle vært spesielt populære eller elsket av «alle» i det virkelige livet på grunn av visse ytterligheter i deres personligheter. Lindenbrock er ei utålmodig kruttønne som dikterer verden rundt seg. Fogg er en enstøing som ikke bryr seg med noen rundt seg. Nero er en diktator som hevner seg på alt og alle… Det får meg nesten til å tro alle disse tre personlighetene kan ha trekk med ham selv uten at jeg har noen anelse om det stemmer.

Men i det store og det hele kan jeg trygt si at Verne er en underholdende forfatter i den fiktive litteraturens verden som man absolutt burde få med seg minst en bok av.

På gjenhør!