Men nå dere, dette er en av bøkene jeg begynner å like Villemo. Villemo og Dominic har som Niklas og Irmelin fått forbud mot å gifte seg, og har blitt holdt fra hverandre. Irmelin har vært i Danmark hos Cecilie siden «oppdagelsen», og Dominic bor jo i Sverige. Tilbake i Norge er Niklas og Villemo.

Slekten samles omsider i Danmark til Lenes bryllup. «Barna» har fått strenge formaninger om hvordan de får omgås, men Villemo har planer om en skikkelig orgie i omfavnelse i alles åsyn når besøket er over. Dette snytes hun for, og begir seg hodeløst avgårde nok en gang for å følge sine nykker. Jeg er fortsatt irritert over hvordan hun støtt setter seg selv først i alle henseenden, men det viser seg det er litt hell i uhell at hun gjør dette; Dominic er tatt til fange, og hun kan få ham fri om hun gjør visse tjenester.. Neida, hun forblir jomfru, men litt småsnuskete er det nok får man si. Spesielt tidsalderen tatt i betraktning.

Villemo er like hodeløs og vill som alltid. Hun følger regelrett etter han og forkler seg som gutt. De sendes i døden av en danskevennlig kommandant, men unnslipper, bare for å gå fra asken til ilden. Og hele veien er Villemo med.

Når hun avsløres blir det en del pikante småproblemer, og de er dessuten midt i snapphaneland. Jeg reagerer på at hun beskrives så usannsynlig skamløs. Fysj. Det er ikke pikant eller hyggelig i det heletatt.

I denne boken synes jeg Margit holder seg ganske bra på matta med historiske prekner, her er det akkurat nok bakgrunn til at man får kjøtt på bena til hvorfor det er som det er. Flott arbeide, Margit! Jeg er storfornøyd.

Jeg er derimot fortsatt ikke spesielt imponert over Villemo. Riktignok får vi her se den ene demonstrasjonen etter den andre om hennes skjulte krefter. Det virker som hun i utgangspunktet ikke har så mye krefter selv, men at hun er mer en kanal for de krefter fra tidligere rammede. Og her dere, får vi et lite hint om noe som jeg selvklart vet alt om allerede, nb spoiler spoiler bigtime! Tengel og de andre er der! Ikke fysisk, ikke direkte som gjengangere men.. ja, de er der. De kan fysisk røre ved Villemo ved et tilfelle, og hun kan se dem når kraften fyller henne fra dem. Og jeg elsker senen med kaperkapteinen. Fantastisk! Ikke like moro at alt tar livet av han, men på den andre siden er det ikke mer enn han fortjener.

Jeg trives med fortellingen når hun har rømt fra båten, hun havner på en øy og får sjanse til å redde en gammel fisker fra sultedøden. Kaperne har vært der og slått han ned, og Villemo får igjen jobb på seg med å bytte i seng, vaske syk gammel kropp og ordne opp. Hun burde ha ganske god vane nå faktisk. Og denne gangen klarer hun grøten! 😉 Men nok en gang blir hun døden nær av sykdom. Hvor mange ganger har det skjedd nå? At hun dessuten venter barn.. men heldigvis kommer Dominic og Niklas og redder henne, og hun får en sønn. Jeg blir glad når hun kaller ham Tengel. En helt normal Tengel.

Det legges stor vekt på dette med rammede barn, risikoen er så enorm og så videre og så videre, men det fremkommer ikke riktig hvordan familien reagerer når ingen av dem får noe rammet barn. Etter alle disse formaninger og sjelelig tortur, og så skjer det liksom ingenting! Men de gjør liksom ingenting utav det. Nå vet jo jeg hva som skjer i neste bok og jeg hopper ivrig for å komme til den, for det er en bok jeg liker. Men vi er nå fortsatt på denne boken.

For å forsøke å oppsummere boken: Handlingen er litt hoppende. Det er litt for mye fokus på at Villemo renner som ei kjette i løpetid etter hannkatten sin, og for lite fokus på noe som kunne vært en bra historie. Jeg synes Margit legger alt for mye på seksuelle saker her i stedet for alt det andre som faktisk er intressant. Snapphane-delen er da spennende nok men på en måte synes jeg de forsvinner litt for kjapt unna. Og Villemo og Dominic kommer litt for enkelt unna synes jeg. Om det hadde vært mer fokus på Villemos evner kunne jeg forstått det men jeg føler meg litt snytt når snapphanedelen er unnagjort.

Uansett er boken fortsatt en underholdende bok. Margits fortellerstil passer meget godt til meg, jeg nyter enkleheten i språket fortsatt. Innimellom kommer det ord som antagelig ikke ble brukt i den tidsperioden (De bruker ordet Stupid om fogden i bok 8 for eksempel) men jeg synes ikke det sjenerer meget for min del. Språkmennesker irriterer seg nok mye mer enn jeg.

Nå gleder jeg meg til å ta fatt i en av mine favorittbøker i serien!