Dette er en bok jeg alltid har likt før. Jeg liker det vi får se av Villemo i denne boken, endelig er hun «likandes»! Likevel avslutter jeg denne boken med bittelitt skuffelse denne gangen.

Boken innleder ganske bra med litt diffuse beskrivelser om «Udyret» som dreper her og der og overalt bare for å få det som han vil. Spesielt gripende synes jeg incidenten med Haltepinken er, der man kan narre seg selv litt til å tenke det er av omtanke, men som alle andre i boka konkluderer er det nok «hevn» heller enn omtanke.

Villemo, Dominic og Niklas får endelig jobbe med det som skal være deres livsoppgave. De skjønner alle sammen at deres evner er knyttet mot Udyret og dens herjinger. Villemo skjønner det er meningen at de skal omvende dette utysket til noe som kan minne om et menneske med viss del omtanke og glede for mennesker generellt. En helt umulig oppgave, noe som poengteres utallige ganger. Det utheves og påpekes om følelseskulde, menneskehat, rendyrket ondskap og så videre i det kjedsommelige.

Og hva skjer?
De klarer å snakke seg til å komme nærmere bare sånn helt uten videre. Til et uttyske som har drept så fort noen har sett på han uten skrupler. Hæ?? Og så får de snakke. De snakker.. hva.. en natt? Og på en liten natt med å fortelle om isfolkets historie, skrubbe litt sår, fikse en fot, og gi litt mat, og plutselig et udyret halvt menneskelig, slutter på flekken å drepe (selv om man er brutal og ondskapsfull enda) og aksepterer en stakkars sår jentes vegring mot å voldtas en tredje gang.

Unnskyld? Hva gikk jeg glipp av? Bare sånn helt uten videre? Jeg blir faktisk rimelig oppgitt over akkurat denne biten. Det males opp til å være en helt umenneskelig oppgave å snu dette uhyret over til menneskelig, og så fikser Villemo det på en natt. Med litt spydige kommentarer og prating. Unnskyld meg men den var litt drøy. Bittelitt.

At Elisa blir hodestups forelsket i Udyret skjønner jeg godt. At han derimot snus på natta etter to voldtekter til å være forelsket i Elisa derimot? Med en sånn menneskeforakt og et sånt hat mot folk generellt skulle jo det ikke gå så fort. Det hjelper lite at det fortelles og males ut at det tok nesten hele vinteren og vel så det mens tankene herjet og hans sinn sakte ble omvendt. Jeg kjøper det rett og slett ikke, fordi ute i ødemarka er han ikke utsatt for videre innflytelse fra noen foruten hesten. Jeg bare kjøper det ikke. Så er det en annen sak at jeg er glad for utviklingen så klart, jeg digger Ulvhedin rått og hemningsløst etter denne boka, men nei.. hans reise fra Udyr til Ulvhedin kjøper jeg ikke.

Om vi nå bortser fra dette synes jeg boken faktisk er riktig fin. Den er spennende, den er innholdsrik, Villemo viser seg fra sin beste side, og det er fullt av magi og sånne koseligheter. Jeg trives mens jeg leser den (så lenge jeg hysjer ned irritasjonen rundt hans forvandling).  At vi i tillegg får høre hvem han er sønn av er ganske oppklarende, men burde egentlig ikke være noen overraskelse. Av alle de isfolksætlinger som har hoppet til køys med noen var det jo bare han vi ikke hørte noe mer om. Og vi får vite mer om dette i neste bok som jeg virkelig elsker og samtidig blir syk langt inn i sjelen av.