Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Blomster paa graven av Jonas Lie Stenen av Olaf Bull Synnøves sang av Bjørnstjerne Bjørnson Jeg har sett BBC Miniserie Anna Karenina fra 1977 Litteraturens betydelse Jeg har lest En reise til jordens indre av Jules Verne. Jeg har lest Kong Salomons Miner av H. Rider Haggard Jeg har lest Nilens Dronning av H. Rider Haggard. Jeg har lest Dødsgrottene ved Kôr av H. Rider Haggard Jeg har lest Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe Jeg har lest Agnes Cecilia – En selsom historie av Maria Gripe Jeg har lest Skygge-gjemsel av Maria Gripe Jeg har lest Skyggenes barn av Maria Gripe Jeg har lest …Og de hvite skyggene i skogen av Maria Gripe Jeg har lest Skyggen over Steinbenken av Maria Gripe Jeg har lest Ravnejenta av Torill Thorstad Hauger En lang vinter gir seg. Rita reflekterer over «Det angår også deg» av Arnold Jacoby og Herman Sachnowitz Automatskrift. Automatskrift fra 2013 Yes. Skjerp dere! SKJERP DERE! Hvil i fred, Jahn. Takk for musikken. Shakespeare er fortsatt en innspirasjon Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Virginia Woolf Quote Godt sagt Jeg har begynt med Bullet journal Jeg har lest Robinson Crusoe av Daniel Defoe…igjen! Språk er facinerende Jeg har lest Anna Karenina av Leo Tolstoy Når man er historie-nerd : Yuki-onna Ikke alle skjønnheter har en penn Sannheten bakom «Solens sønn og Månens datter» Gratulerer med morsdagen! En replengdes avstand Hva vil jeg oppnå med å skrive? Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del fire Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del tre Gjenreisningen av Finnmark Ingen ord Om å få en «eureka» opplevelse mens man skriver Beskyttet: Kezan og Prinsen del 2 Beskyttet: Kezan og Prinsen revidert, del 1 The Dark Crystal Dette fenomenet som kalles skrivetørke Når «legender» går i tusen knas Kezan og Prinsen Hvil i fred, Margit Musikk til inspirasjon Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen!

Skrivekløe

Beskyttet: Nona

Lysets barn

Del 1: Løvens Merke

Intro

Solene stekte over en tørr og svidd sensommerverden. Åsryggene var gylne av tørt gress, trærne så like varme ut som menneskene som svettet i varmen.

Lite grønt var å se foruten ved elvene. Bekkene var tørrlagte og de fleste innsjøer hadde krympet. Tørken var hard dette året, og mange dyr tørstet ihjel der det ikke fantes elv eller brønn. Ville dyr brøt seg inn til de tamme for å nyte godt av deres for og vanntrau, og bøndene så mellom fingrene på det, og fylte gjerne også vanntrau der ingen dyr fantes og lot grindene være åpne så de ville skulle klare seg bedre. Gammelt for ble kastet ut på engene så de kunne få seg mat.

Det tegnet mot svært dårlige avlinger nå om det ikke kom regn snart, alle som kunne krype og gå var konstant opptatt med å høste det som kunne høstes og berges så fort det lot seg gjøre. Det ble sanket løv og kvist i skogene, for å drøye ut maten til tamdyrene når vinteren kom, og det ble slaktet så mange dyr de kunne være foruten for i det minste å ha et lager med tørket eller saltet kjøtt når vinteren herjet som verst.

En liten pike vandret under de nådeløst stekende solene. Hun hadde langt å gå denne dagen. Foran seg drev hun et par geiter som løp mekrende avgårde og nappet med seg det de fantes av spiselig på veien. Det var noen av de få geitene de hadde igjen, men det hadde allerede vært ett uår, og hennes far var hentet, de hadde ikke mat. De måtte selge geitene for sølv så de kunne kjøpe mat for sølvet. Mat og såkorn.

Solene stekte ubarmhjertig. I sekken som hang ved hennes side hadde hun et lite stykke brød, et stykke ost og et vannskinn med vann. Hun var ventet hjem ved solefall. Hvor gammel hun var kunne hun ikke være helt sikker på for hun hadde enda ikke lært å telle, men hun trodde kanskje fem vintre. Hun syns hennes mor hadde sagt noe slikt tidligere. Hun feiret sin fødsel hver vinter, og da fikk hun et nytt plagg laget av hennes mors hender.

Hun tenkte ikke over hvor langt hun vandret. Veien var kjent, hun hadde gått den en gang i uken hver uke med sin mor foruten om vinteren. Hun visste godt hvor hun skulle. Veien gikk forbi huset hennes fra de store skogene, hun visste den også gikk forbi alle gårdene bak skogen. Skogen gikk hun ikke inn i, det var farlig sa mor. Og veien fortsatte fra hennes hus forbi alle gårdene, og når den hadde passert alle gårder gikk den videre helt alene til den store landsbyen, den var nesten en halv solbue vekk. Dit var det hun skulle.

Mor hadde gitt beskjed at hun ikke skulle snakke med noen hun ikke kjente. Ikke gi fra seg noe til noen hun ikke visste hvem var. Hun skulle gå til landsbyen, spørre etter smeden og få hjelp av han til å selge geitene. Smeden var en venn av hennes mor og far, men far var jo ikke der mer.

Hun var sliten og trett, men ville ikke stoppe. Det var farlig å gå alene. Ville dyr, røvere, andre, verre ting enn røvere. Hun måtte ikke stoppe. Hun knuget hardt den lille amuletten hennes mor hadde lånt henne mens hun mumlet frem bønner til gudene.

Hun oppdaget brått en bylt ved en sten. En mann satt sammenkrøpet i de stekende solenes hete. Hun hadde tenkt å skynde seg forbi uten å stoppe. – Vær så snill, lille pike, gi meg litt vann, ba mannen med hes og trett stemme. Hun stoppet litt forskremt og skottet forsiktig på han. Geitene passet på å tygge på noen tistler i veikanten. Hun så nøye på han. Gammel i hennes øyne, sett med voksne øyne kanskje en middelaldrende mann. Han hadde langt hvitt skjegg, og snille øyne. Mor hadde sagt hun ikke skulle stoppe. Hun hadde også sagt at hun ikke skulle gi fra seg noe til noen

hun ikke kjente. Men mor pleide også å dele brød og vann med de fattige de møtte når hun og mor dro til landsbyen.

Piken sto usikkert i veikanten og tenkte litt. ‘Mor har alltid sagt vi skal være snille mot de som har mindre enn oss’, tenkte hun resolutt og fant frem maten og vannskinnene. Det passet uansett fint å ta en liten matpause nå. Hun kunne få mer vann i landsbyen. Hun satte seg i veikanten med mannen og delte det hun hadde. Kanskje hun kunne ta litt melk av geitene før de kom til landsbyen. Hvem ville vel merke det på markedet? De ville ha ny melk i morgen.

I taushet tygget og drakk de. Den gamle mannen takket henne så varmt. – Du er en snill og vakker pike, en pike din mor kan være stolt over, sa han. Hun ble glad for rosen. – Jeg skal lære deg en sang, sa mannen. Piken ble litt engstelig. Hun hadde bare hørt en sang før, foruten hymnene de sang til gudene, og hennes mor hadde ikke likt den. Guttene på åkeren hadde sunget den og den var visst ikke noe fin. – Det er en hyggelig sang, sa mannen. – Den skal ikke synges for moro skyld, den skal synges om du er i nød. Hun bare nikket uten å forstå. – Du skal synge den når alt håp er ute, sa mannen. Igjen nikket hun, fortsatt forsto hun ikke. Men tanken på å lære noe vant. Famlende gjentok hun sangen mannen sang for henne.

Hun gjentok sangen igjen og igjen til hun sang den perfekt. Når hun hadde sunget den perfekt mange ganger klappet den gamle mannen henne på ryggen. – Nå kan du sangen. Jeg har ingen annen gave til deg. Skynd deg nå, fort deg til markedet med geitene og skynd deg så hjem til din mor med pengene du får for dem. Piken nikket og danset avsted mens hun nynnet på melodien i den nye sangen. Hun kom frem til markedet, fikk solgt geitene og fikk vann i vannskinnet sitt.

Da hun kom hjem til mor på kvelden ved solefall, med pengene i hånden, hadde hun allerede glemt alt om den gamle mannen og sangen.

1

Den unge kvinnen strakte den verkende ryggen sin og tørket svetten som silte fra pannen. Hun så bortover den lange raden neper hun hadde luket og så frem på den enda lengre raden som gjensto, og de andre radene hun enda ikke hadde gjort, og stønnet lavt for seg selv. Luking var noe av det kjedeligste hun visste. Hun så til siden for seg, der moren var fullt opptatt, og hun visste at bak den store hekken var to av søstrene opptatt med å luke børene og vanne de andre plantene i kjøkkenhagen, mens hennes andre to søstre holdt på å bære stein fra en eng de håpet å kunne så opp til neste år. Det krevdes mye hardt arbeid for å gå mett til sengs.

Nona lengtet til elven der hun visste Sima hadde undervisning i musikk med sin lærer. Hun visste også at når de var lei av undervisning ville de svømme i elven. Sima var heldig og bortskjemt. Men Sima var en svært rik pike, nesten som en M’aa. Hennes far hadde den aller største gården i bygda, og han hadde råd til slike ting. Nonas familie var ikke like rike, selv om de hadde den nest største gården i bygda. Det hjalp ikke å ha store landområder når man ikke hadde nok hender til å arbeide med all marken og holde mange dyr. Men fattig eller ikke, selv Nona og hennes familie hadde en meresh som kom og hjalp til med alt det tunge, det faren til Nona skulle ha tatt om han hadde vært hjemme. Men faren hennes var borte. Morom kom og hentet ham en dag, til tjeneste for storfyrsten. Og de så han ikke mer.

Livet var tungt på en stor gård uten noen mann i huset. Mara ble aldri velsignet med sønner, hun fikk fem døtre. Haman hadde likevel vært stolt av sitt hus, også uten sønner. I motsetning til de fleste menn i den lille landsbyen var han ikke opptatt av statusen fra en sønn, men hva de barn han fikk kunne bli til. Etter at Morom hentet ham sto Mara ensom igjen med ansvaret for å fostre de små

barna og ta hånd om gården og dyrene. Hun hadde ganske tidlig måttet korte ned på buskapen for å klare å ta seg av dem alle og brødfø dem, uten en mann til å pløye og så, ble det mye arbeid for en kvinne, og den meresh som kom til hjelp hadde jo sin familie å ta hånd om. Haman og Mara hadde nok kunnet kreve høyere skatt for det landet denne familien fikk til sin rådighet enn de gjorde, og dermed levd bedre selv. Men hverken Haman eller Mara ønsket å være harde mot sin meresh-familie. De ba ikke om mer enn nærmest symbolsk skatt, hvorpå familien gjerne bidro med mer. Det var gjerne kvinnene i familien som vevet tøy for Mara, slik at hun kunne skape klær til sine stadig voksende barn, mot at de også fikk beholde noen alen selv.

Mara selv hadde ingen mulighet til å beholde de to storvokste og grovbygde arbeidsponniene som de hadde mens Haman enda var der. Hun solgte dem snart for å heller beholde et par kuer, noen geiter og høns. Nå måtte hun velge om hun skulle brødfø hele familien eller beholde ponniene. Også kuer kan trekke en plog avgjorde hun.

Livet hadde vært tungt og slitsomt, og de var blitt svært fattige mot hva de hadde vært mens Haman enda hadde vært der. Mens Haman fortsatt var overhode i familien hadde de hatt den nest største gården i bygda, med en stor buskap, mange enger og åkre.

Nå var livet helt annerledes. De hadde ikke mye ekstra, og sulten lurte alle år rett rundt hjørnet. Og snart skulle hennes døtre bli kvinner, en etter en, og ingen mann fantes for å forsvare deres ære. Hun hadde ingen stor medgift å sende med dem heller. Nona var eldst med sine femten vintre, deretter kom Nu-Ra med fjorten somre, Lir som var tretten somre, og sist tvillingene Sita og Sira med tolv vårer. Alle var svært vakre, og alle var hardt arbeidende, flittige og kunnskapsrike langt over sin stand.

Samfunnet var ikke så harde mot kvinner uten medgift. Også andre verdier kunne telle som en bra medgift. En kvinne som var ærlig, hardt arbeidende og dyktige kunne gjerne komme uten noen form for fysisk medgift, og hennes kunnskaper ble regnet som medgift alene. Også om hun var særlig vakker kunne en mann gå i forbønn til sin familie for et giftemål likevel, men det var ønsket at kvinnen brakte med seg utstyr til den nye husholdningen selv om hun potensielt skulle bo på mannens gård med hans familie der det allerede fantes det meste man skulle behøve.

Nona kastet et håpefullt blikk på den store solen, den som styrte tiden. Men den hadde flyttet seg bare en liten bit. Det var enda en lang dags arbeide igjen.

Nona sukket tungt igjen, og bøyde seg for å fortsette arbeidet da hun ble var et lavt drønn i luften. Hun rettet seg fryktsomt opp og stirret mot horisonten. Hun så en mørk sky langt der borte som rørte seg, vokste. Moren hadde også rettet seg opp, og stirret vilt i den retningen lyden kom fra, så skrek hun en kort ordre til Nona. – Nona! Det er Khrem! Løp! Kom deg inn!

Nona slapp alt hun hadde og løp så fort hun kunne. På veien inn fikk hun med seg småsøsknene som raskt oppfattet skrekken og løp alt de orket. Familiens vakthund og jeger satt på trappen og de snublet omtrent over Mura, som satte i et forurettet klynk.

Med panikk i bevegelsene skalket moren alle luker og lemmer, og åpnet kjellerlemmen i gulvet. – Ned! Skrek hun med skremt stemme, og alle, også Mura, trengte seg ned i den dype jordkjelleren. Moren hoppet ned sist og trakk med seg lemmen, og dro en slå på plass så den ikke kunne rives opp så lett. Så krøp hun sammen og holdt rundt alle sine barn så langt armene rakk, med Mura i midten. Skremt ble de sittende og vente. Nona visste ikke helt sikkert hva de ventet på, men hun hadde ikke likt drønnet i luften. Moren skalv mot henne, hun på sin side visste hva som kom.

Det vage drønnet i luften vokste fra en rumlende lyd til øredøvende brøl over hodet på dem, og støv virvlet ned gjennom sprekkene i det som nå var deres tak. Småsøsknene klynket skremt inn mot Nona og moren, hun følte vibrasjoner i jordveggene rundt henne og ble mer skremt av det enn

lyden i seg selv. Mektige krefter raste over hodet på dem. Hun skjønte nå hvor farlig Khrem var.

Hun hadde alltid hørt om den, denne stormen som var så fryktet og kom på få sekunder, men hun hadde til nå aldri opplevd den nært innpå livet selv. De hadde bare fått bud fra andre landsbyer i nærheten innimellom, når stormen hadde rast forbi og de behøvde hjelp eller mat. Det ble sagt at Khrem var en levende storm, som et eget vesen, og fylt av den mørke ondskapen fra de svartes land langt mot nord. Det ble hvisket om at Khrem søkte sjeler å ta med seg til den onde selv. Og nå var Khrem rett over hodet hennes.

Hun skalv og klamret seg til søstrene sine mens hun ba til alle guder om at Khrem skulle spare dem som best kunne gjøres. Jordveggene dirret enda kraftigere, støv virvlet opp og hun hørte stadig dumpe drønn fra utsiden et sted.

Nona ante ikke hvor lang tid som gikk, men det føltes som en evighet. En isende tanke skar gjennom hodet. Sima! Sima var der ute. Et øyeblikk tenkte hun på å løpe ut for å redde henne, men hun slo det fra seg. Det ville være å ønske døden velkommen. Hun ba for Sima, for læreren hennes, for alle dyrene, for landsbyen og for seg selv og sin familie mens hun forsøkte å stenke brølet fra stormen ute.

Omsider avtok bråket og svant hen til en nummen stillhet. De ble sittende som i krampe før moren løsnet grepet og gikk bort til luken i taket for å åpne den. De kravlet skjelvende opp, og så seg rundt i det som var igjen av huset. Nona var lamslått. Halve taket var revet vekk, resten var rimelig ødelagt. Møbler og annet var slengt rundt som om kjempene fra fjellet hadde sparket ball med dem. Mesteparten var knust eller ødelagt. Lemmene foran vinduene var borte. Pipen var sunket sammen i en haug over ildstedet, og hun grøsset når hun så to av de veggfaste sengene slengt langt ut på åkeren ved siden av huset. Sakte gikk de ut gjennom døren.

Ødeleggelsen var total. Det meste var revet opp med rot, ikke bare kirsebærtreet, og det fantes lite eller ingenting igjen av plantene moren så omsorgsfullt hadde plantet samme vår. Hun kunne ikke se så mange dyr på svært lenge. Endelig skimtet hun bevegelse i skogbrynet og en av kuene kom haltende mot gården. Men hun levde. Noen av hønene satt forskremt under gulvet på hønsehuset som merkelig nok sto enda tross at taket var revet unna.

Moren kastet et oppgitt og sorgfullt blikk på grønnsakhagen som nå lå naken og svart foran dem. – Det ble i alle fall luket, forsøkte Nona å spøke med et anfall av galgenhumor og moren bet seg i et smil. – Khrem kunne vel vært vennlig å luket ugresset og ikke maten vår, mente hun bestemt. Så bleknet Nona. – Sima, hvisket hun og satte avgårde mot elven.

Nona løp så fort hun orket mot elven. Den lille stien tilbakela hun langt fortere enn hun noensinne hadde gjort før. Hun skrek av skrekk da hun fant Sima. – Sima! Skrek hun og kastet seg ned under den lille skikkelsen halvt gjemt under et stort tre. Læreren hennes lå over henne, og det var tydelig at han ikke fantes i denne verden mer. Han hadde forsøkt å redde Sima, og hadde gitt sitt liv. Nona var livredd for å finne ut om han hadde lykkes. Til hennes lettelse fant hun at Sima fortsatt pustet, men hun var dødelig blek og ryggen var tydelig brukket. – Å alle guder, hvorfor henne, klynket Nona mens hun forsøkte å rikke det store treet uten at det viste antydning til å røre seg. Hun hadde ingen anelse hva hun skulle gjøre, hun var en pike, ikke en sterk mann, og hun var ingen Mor Buta heller. Hun begynte å gråte i tørre opprevede hulk mens hun forsøkte å brekke bort tynne små kvister. Så stivnet hun da et nesten glemt minne for gjennom hodet som et støt.

Et nesten glemt minne om en hendelse da hun var liten. En gammel mann, så gammel at han for hennes barneøyne minnet om tidens begynnelse med sitt hvite skjegg, en veikant, stekende soler. Sliten, tørst, utmattet av heten. Hun hadde vært på vei til markedet alene med noen geiter som skulle selges. Hun hadde delt vann og mat med han tross at hennes mor hadde budt henne å ikke gi bort noe eller snakke med noen hun ikke kjente. Vandringen til markedet var lang og varm og det var ingen bekk eller elv på veien dit. Hennes hjerte hadde seiret og hun hadde trosset morens ord,

delt det hun hadde med den gamle mannen, og han hadde takket henne med ordene «Lille pike, husk meg når du kommer i nød, syng min sang!». Og hun hadde måttet synge en spesiell sang mange ganger til hun kunne den utenat.

Hun hadde glemt den. Til nå. Hulkende forsøkte hun famlende å synge sangen hun hadde lært den gangen, mens hun gravde vekk jord og skitt foran ansiktet til Sima. Hun hulket så kraftig at hun nesten ikke fikk ordene frem, men gradvis falt det en ro over henne. Ordene fløt lettere, melodien ble mer stødig og stemmen hennes fikk en underlig klang. Hun fikk en følelse av urtid, forgangen tid før hennes tid og før de andre før dem igjen. Det rørte seg i henne av en underlig følelse, som om hun hadde noe inne i seg som ville ut.

Hun visste ikke hvor lenge hun sang, eller hvor lang tid det hadde gått, men brått kjente hun en hånd på skulderen hennes. – Du behøver ikke kalle på meg mer, du lille, sa en myk og dyp stemme. Hun snudde seg. Bak henne sto en fremmed mann med kappe i samme farge som fuktet jord. Han hadde et hvitt velpleiet skjegg, mørke øyne og det lange håret var festet med en rem i nakken. Hun dro vagt kjensel på han, noe i øynene fikk henne til å tenke på den gamle mannen. – Nei, jeg er ikke han du hjalp, jeg er hans sønn, sa han rolig. – Mitt navn er Erion.

Nona bøyde hodet i blyg ærbødighet. – Du kom? Du… hørte meg? sa hun skjelvende. Hun visste så godt at dette måtte være en M’aa, og hun våget ikke se opp. Hun stirret nervøst ned på knærne sine. Erion klukklo. – Både min far og jeg er magikere, sa han og løftet ansiktet hennes. – Men jeg var ikke så langt unna. Jeg skjulte meg for stormen i en hule rett ved her, og da jeg kom frem igjen hørte jeg din sang. Ikke skam deg over din stand, jeg er ikke bedre enn deg, sa han smilende. – Jeg var en T’ka som deg før jeg fikk min stav, så du skal ikke ære meg slik du ærer en M’aa, sa han lavt. Han så på Sima som lå under treet. – Vi får forsøke å få henne ut, sa han og reiste seg. Med en håndbevegelse ba han henne om å trekke seg litt unna før han rakte staven og den andre hånden ut mot Sima og treet. Han begynte å messe mens han holdt hånden og staven mot treet, og så begynte han med håndbevegelser å nærmest mane treet til å løfte seg. Nona trodde nesten ikke sine egne øyne da treet skalv og begynte å løfte seg pinefullt sakte. Hun nistirret på fenomenet. Aldri hadde hun sett en magiker i arbeide før. De hadde bare hatt omreisende medisinmenn og regnmakere på besøk i landsbyen så lenge hun kunne huske, foruten mor Buta i skogen.

Hun kastet et blikk mot Erion og så hvordan han skalv mens svetten silte fra pannen hans. Hun hadde et brennende ønske om å hjelpe. Denne underlige følelsen i magen, følelsen av å ha noe underlig der som ville ut, som måtte ut så hun ikke skulle sprekke. Før hun rakk å tenke rakte hun hendene ut mot treet, ønsket så inderlig å hjelpe. Ord hun ikke ante hvor kom fra kom frem over leppene hennes, svakt, mumlende. Det var som om ordene vekket henne og hun tok seg i det, svært forlegen over at hun innbilte seg at hun kunne hjelpe en stor magiker. – Ikke stopp! Sa Erion anstrengt. – Fortsett!

Hun skvatt så mye at bena nesten sviktet under henne. Ikke stoppe? Det gikk som et spyd av kald is gjennom magen hennes. Han ba henne om hjelp. Henne! Følelsen i magen kvernet ivrig, som et innesperret dyr, og uten å riktig vite om det var rett rakte hun nølende igjen hendene frem mot treet, og begynte igjen å mumle frem disse uforståelige ordene. Hun lukket øynene, forsøkte innbilde seg at hun kunne hjelpe, og det føltes som om denne utålmodige følelsen kastet seg opp og frem gjennom armene hennes som en elv faller ut for en kant i et fossefall. Hun åpnet øynene og falt nesten ut av det da hun så hvor fort treet nå hevet seg opp. – Ikke gi deg, hold ut! Mumlet Erion til Nona når han merket hennes tvil. Hun svelget og klamret seg krampaktig til følelsen at hun kunne. Hun forsøkte å glemme tanken på at hun var bare en jente, ikke enda kvinne selv om moren hadde sagt hun snart ville bli kvinne. Og kunnskap eller ikke, treet hevet seg svært raskt nå, og snart kunne hun forsiktig trekke frem Sima mens Erion holdt treet over dem. Et brennende ønske om å få med seg læreren ut fra treet for gjennom henne, men hun antok hun ikke hadde tid til det, og hun ville uansett ikke orke å trekke en voksen mann med seg.

Da hun hadde fått med seg Sima et godt stykke vekk fra treet hørte hun et dumpt dunk da

treet falt ned i bakken igjen. Erion sank sammen på marken. Forskrekket slapp hun Sima og løp bort til han. – Ikke vær urolig, jeg har det bra, jeg må bare hvile litt, sa han andpustent. Hun nikket, og snudde seg.

Sjokket da hun oppdaget at læreren lå like ved og overhode ikke under treet, der hun hadde ventet han skulle ligge. Hun så uforstående på Erion men han ristet på hodet. – Jeg gjorde ikke det der, sa han. Hun fant det logisk, han måtte ha brukt alle krefter på å holde treet oppe. Han hadde heller ikke kunnet slippe treet og rykke til seg mannen før treet ramlet ned heller. Hvem hadde gjort det? Hvem hadde fått frem læreren? Forvirret så hun mot treet, manne, så Sima, til slutt på treet og mannen igjen. Så bestemte hun seg. Mannen var død, Sima levde. Sima først, så kunne de tenke på mysterier siden.

Sima pustet raskt og anstrengt, hun var svært blek og hjertelyden var uregelmessig. Hun hadde flere små sår som blødde, men verst var likevel ryggen. Selv Nona skjønte det uten å være noen mor Buta. De burde ikke ha flyttet henne, men de hadde jo ikke hatt noe valg. Også hodet var skadet, flere sår og en enorm kul nesten så stort som et eple. Den kulen skremte henne litt. Erion kom bort og satte seg på kne ved siden av henne. – Vi behøver flere menn til å bære henne, sa han lavt. – Jeg kan ikke gjøre noe her likevel. Nona nikket og så seg rundt. Hun oppdaget en av søstrene kom løpende oppe i skråningen. – Sira! Ropte hun så høyt hun kunne og vinket. Sira vinket tilbake og satte kursen mot henne, og bråstoppet da hun så Sima og læreren. – Vi behøver menn fra landsbyen og en båre, sa Nona. – Du må løpe og hente Mahr fort, sa hun bestemt og skysset Sira avgårde. Sira pilte raskt som et ekorn bortover stien mot den store gården til Simas familie.

Så snudde hun seg mot Erion igjen, og satte seg ved siden av Sima. Hun fuktet hodetørkleet sitt med vann fra elven og begynte å vaske vekk blodet overalt mens hun ba til alle gudene at Sima måtte få leve. Erion la en hånd på skulderen hennes. – Du er svært sterk, min lille pike, sa han lavt. Hun stoppet og så opp på han. – Sterk? Spurte hun. En urovekkende følelse murret i magen hennes nå. Hun visste ikke om hun helt likte dette. – Ja, du er sterk. Det var deg som trakk med deg mannen, og du styrket ikke bare min kraft mens jeg messet treet opp i været, du hjalp til å løfte. Og alt dette som utrenet. Med trening vil du bli svært mektig, antagelig overgår du meg. Jeg hadde ikke din styrke som utrenet, sa Erion alvorlig og betraktet henne. – Men jeg er jo bare en jente! Protesterte Nona. – Alle vet jo at de voksne har kraften!

Erion smilte. – Nei det stemmer nok ikke helt, sa han. – De voksne utvikler kraften. Men den er alltid der i dem. Kraften er for stor for barn, og den ligger gjerne skjult til man er klar for å ta imot den. Men kraften er der, den ligger i deg og venter på at du skal modnes. Det at du kan bruke kraften slik på denne måten allerede nå forteller meg to ting. For det første at du er svært sterk i din kraft. Og at du er voksen kvinne nå. – Men jeg er ikke kvinne enda, sa Nona forbløffet og Erion lo. – Det kommer nok snart, sa han muntert. – Du har nok sikkert opplevd underlige saker før, har du ikke?

Nona tenkte etter. Det stemte som han sa, hun hadde opplevd saker hun ikke kunne forklare. Som den gangen hun fant et særlig vakkert dekorert hodelin ved fotenden av sin seng etter hun hadde drømt om det. Eller som at hun ofte hadde visst hvor de skulle gå for å finne bær, frukt, når de ikke burde gå ut i skogen, små skader hun hadde lindret bedre enn mor Buta bare ved å legge hånden på det, hvordan hun drømte saker som siden skjedde slik hun hadde drømt det, og hvordan hun alltid bare visste om enkelte ting. Kunne det være kraften? Hun? En T’ka?

Opphissede stemmer kom fra åsen og avbrøt hennes tanker. Hun reiste seg, moren, søstrene og mange andre mennesker kom mot dem. Hun kjente igjen den ruvende skikkelsen til Mahr. En spinkel skikkelse i flagrende klær ved siden av ham måtte være Simas mor. De løp fort bortover stien. Mahr nådde først frem. – Min lille pike! Skrek han og hulket mens han kastet seg ned på kne.

Han skulle til å løfte henne da Nona grep armene hans. – Ikke rør henne, ryggen er brukket, vi må ikke røre henne, begynte hun men et kraftig kast med armen sendte henne flere alner bortover bakken. Selv før hun lå stille så hun et lysglimt som kastet Mahr bort som om han var en liten kvist.

Erion var blek av raseri. – Du lønner din datters redningskvinne ille, Mahr, sa han lavt og spent i stemmen. – Legg aldri en hånd på Nona igjen, det råder jeg deg til. Og jeg råder deg til å takke henne på et mer passende vis.

Mahr hadde et svært kuet ansiktsuttrykk der han sakte reiste seg. – Jeg beklager, Mester, jeg var redd. Jeg tenkte meg ikke for, sa han lavt. – Rett din unnskyldning til den som behøver den, sa Erion kort og bøyde seg over Sima. Mahr kom bort til Nona og rakte henne hånden, hjalp henne på bena. – Jeg beklager, Nona, jeg ville virkelig ikke skade deg, ba han lavt. Nona bare nikket og klemte hånden hans. Hun forsto. Redsel gjør underlige ting med mennesker, også de rettferdige. Dette var noe hun visste fra før. Hun var slett ikke sint. Hun fryktet ikke Mahr heller. Hun visste om hans heftige humør, men hun visste også at han var like snill som han var stor og kraftig.

Andre menn hadde fått løftet Sima over på en båre, og den lange turen hjem begynte. Ikke så lang i strekning som den føltes nå, når de bar hennes barndomsvenn hardt skadet. Nona gikk ved siden av båren og tørket bort blod og skitt der hun kom til.

Solene hadde sunket betraktelig da de endelig kom frem til Mahrs store gård, og hun ble forsiktig løftet over på en lav seng. Det ble sendt etter mor Buta, og Erion ba om de urter som fantes. Han hentet også frem noen urter fra sitt eget knytte. Han ba Nona bli igjen for å hjelpe, og hun fikk pulverisere mange urter og blande i to forskjellige kar mens han fjernet klærne til Sima. Hennes slanke kropp var like blek over det hele og på ryggen var det en lang blålilla hevelse. Nona fortet seg og kokte så opp vann over ildstedet. Mahr kom inn med en stor pels over armene. – Jeg vet ikke om denne vil hjelpe, men kanskje hun kan behøve å holde varmen om hun får feber, sa han litt tafatt og la pelsen over en stol. Erion nikket nesten uten å ta blikket fra Sima. Han laget symboler i luften over henne, mens han mumlet lavt. Han lot Nona gjøre sin del uten å forstyrre henne. Hun blandet vann i de forskjellige blandingene, en av dem til grøt, den andre til en drikk, alt ut fra instruksjonene hun hadde fått.

Mahr sto litt tafatt og så på, før han hektet ned en stor tromme som han begynte å tromme lavt på. Erion nikket, det var bra med rytme. Hjertet trengte noe å jobbe til når ting var så i ulage som de var. Han la en skinne inn under ryggen til Sima, og spente flere lærreimer rundt livet, skuldrene, til og med pannen, slik at hun var surret helt fast i platen. På den måten kunne de flytte litt på henne uten å røre ryggen. Lignende skinneplater lå på siden så ikke ryggen kunne røre seg sidelengs.

Konstant mumlet han besvergelsene sine, og Nona lyttet med ørene på stilk. Hun skjønte ikke et ord, og likevel … inne i henne dukket det opp ord som lignet, ord hun aldri hadde hørt før, og heller ikke lært. Uten å tenke begynte hun å synge lavmælt. Ord hun forsto meningen av uten å vite meningen. Erion stoppet da han hørte det, og hun stoppet og rødmet. – Nei, kjære deg, ikke stopp. Slipp ordene ut, la dem få komme ut av deg slik de er inne i deg, oppmuntret Erion henne, og litt tafatt og stammende begynte hun igjen. Til hennes forbløffelse begynte Erion å synge de samme ordene, hun stoppet nesten igjen i sin forskrekkelse og kun Erions øyne fikk henne til å fortsette. Sammen sang de om og om igjen de samme rare ordene, og hun kjente den samme underlige kraften stige opp i henne, fylle hodet hennes, og hun syntes verden gikk rundt for henne. Hun sang videre, merket ikke lenger verden rundt henne, den forsvant og hun kjente heller ikke at hun falt bakover på gulvet.

Mellomspill

Hun vandret i en lang og mørk tunell. Hun famlet seg frem, skjønte ikke helt hva som skjedde. Brått var han ved siden av henne og tok hennes hånd. Hun smilte til han, trygg igjen, og visste at om noen kunne hjelpe henne i denne underlige tunellen var det Erion. – Kom, sa han lavt og ledet henne rett frem.

Hun fulgte uten frykt, og lot ham bestemme hva som skulle skje. – Vi skal finne frem til henne,

til hennes skade, og vi skal se om vi kan hele den, sa han. Han gikk raskt avgårde. Nona svarte ikke, hun hadde nok med å holde følge. Verden rundt henne var som i skumring, og snart kom de frem til en bro i skumringen. Erion stanset ikke, han passerte bare over broen.

De passerte mange broer, til de kom til en ensom bro som var ødelagt. Det så ut som flommen hadde revet med seg store deler av den. – Vi er fremme, sa Erion og løftet armene. – Hjelp meg om du kan og vil, sa han. – Men hvordan kan jeg hjelpe? Sa Nona forbauset. – Gjør det du gjorde ved elven, bare slipp frem kraften i deg. Du forstår hvordan når den kommer, sa han og smilte.

Nona lukket øynene og løftet armene, forsøkte å lokke frem kraften fra magen. Hun følte ingenting. Frustrert åpnet hun øynene. – Slapp av, sa Erion. – Ikke tving den. Bare åpne deg for den. Den kommer da, sa han. Hun forsøkte å slappe av, forsøkte tømme hodet for alle tanker, lukket øynene og strakte frem hendene igjen.

Og så kjente hun den. Kraften boblet frem fra magen igjen, sterkere nå enn hun hadde følt den noensinne, mer overveldende, det føltes ukontrollert, rått, brutalt. Hun vugget sakte fra side til side mens en sang steg opp i henne, og hun slapp også ordene frem. Fremmede ord som føltes som urtiden selv satt i ord. Vagt oppfattet hun at Erion brukte noe av de samme ordene, men han sa dem frem, han sang dem ikke.

Da kraften sank bort, som tidevann i henne, slapp hun armene ned og åpnet øynene. Den ødelagte broen var hel og fin igjen. – Vi er ferdige. Det er gjort, sa Erion. Hun forsto ikke helt hva de hadde gjort. Hun forsto heller ikke hva dette hadde med Sima å gjøre. Hun bare nikket. Erion tok hånden hennes og ledet henne inn i det tunge mørket bak dem igjen.

Midt i mørket forsvant han. Hun strakte seg fortvilet for å finne tryggheten fra hånden hans igjen men hun kunne ikke finne han. Hun fyltes av skrekk og sanseløst løp hun gjennom mørket. Så falt hun og alt ble helt mørkt.

2

Da hun igjen åpnet øynene lå hun på gulvet foran sengen til Sima. Erion satt alt ved siden av henne og Mahr så på dem begge med store øyne. Simas rygg var forbundet. – Hva skjedde? Spurte hun hest og Erion ga henne en skål av drikken hun hadde forberedt i forkant. – Du reiste, og jeg ble med, sa han rolig. – Vi fant Simas skade, og vi helet den sammen. Nå må vi vente og se om det er nok. Nona skjønte ingen ting. – Men vi fant en bro! Vi helet en bro! Ikke Sima! Protesterte hun og Erion satte seg bedre til rette. – Vi var i den andre verden, Nona. En verden av symboler. Vi fant den som var hennes skade, og vi helet broen som var skadet. Ryggen er som mange broer mellom øvre del av kroppen og den nedre delen. Uten ryggen kan ikke den nedre delen fungere som den skal. Broen i symbolbildet var ødelagt og vi helet den. Men det er ting i ryggen vi ikke finner så mange symboler for. Det er sener og nerver i ryggen som ikke må ødelegges, og om vi heler benet i ryggen er det ikke sikkert at det andre heles av seg selv, forklarte han. Nona nikket. Hun trodde at hun kanskje nå forsto. – Så broen var Simas brukne rygg, sa hun ettertenksomt. – Og vi helet den. Erion nikket. – Så langt noen helbreder og magiker kan klare det, sa han rolig. Mahr trakk endelig pusten dypt. – Blir hun frisk? Spurte Nona og stilte det spørsmålet som Mahr ikke våget å stille selv. Erion trakk på skuldrene. – Vi har begge gjort så mye noe mennesker kan gjøre. Resten er opp til Sima og gudene, sa han.

Den natten våket de over Sima. Nona og Erion var tause svært lenge før Nona samlet alt sitt mot. – Hva er jeg? Spurte hun, og Erion tenkte litt før han svarte. – Jeg er svært sikker på at du er

helbreder. Du kan gå inn i transen som behøves for å lete symboler for skade og sykdom uten noen drikk eller urt. Du kan synge helbredelsessanger uten å ha lært dem, du kan overføre styrken og du kan motta, du kan lete og helt sikkert messe også.

Han var stille litt også. – Jeg tror også du er magiker. Du kunne betvinge elementene, løfte treet, dra med deg læreren. Du vet ting, enten ved deg selv eller ved å holde i noe. Du ser ting, du drømmer ting.

Han var stille litt mens han tenkte ut hva han ville si. – Jeg tror som sagt du er begge deler, skjønt jeg vet ikke riktig hvor sterk du er. Alle som har kraften har gjerne litt av begge deler, men man er gjerne sterkere i det ene enn det andre. Alle kan lære om urter, drikker og symboler. Men kun helbredere har kraften å gå så langt som vi gjorde i dag uten drikker og urter. Jeg har lært hvordan jeg skal gjøre dette alene, men jeg kan ikke fremkalle transen du falt i selv. Jeg kunne bli med fordi du dro, men uten hadde jeg måttet bruke en drog eller en drikk.

Nona nikket. – Så jeg er helbreder, sa hun og Erion nikket. – Men kun magikere kan sende styrke til en annen slik du gjorde ved elven. Kun en magiker hadde hatt kraft til det du gjorde der. Det er sjeldent å være så sterk i begge krefter slik du er nå, sa han. Han så litt bekymret ut, og det uroet Nona. – Hva er det? Spurte hun redd. Erion sukket. – Det er ikke så bra å få for mye krefter, sa han. – Gudene har en plan med deg, du er utvalgt til noe. Noe langt større enn jeg kan se, og du trenger opplæring av bedre læremestre enn meg, sa han. Nona var engstelig. – Hva kan gudene velge en jente som meg til? Spurte hun engstelig. Erion ristet på hodet. – Jeg må ærlig si at jeg ikke vet hva gudenes vilje er. Men jeg tror du vet det selv, når tiden kommer, sa han.

Nona funderte lenge på dette. Hvis det var gudenes vilje at hun skulle helbrede, så ville hun gjøre det. Om det var gudenes vilje at hun skulle bli magiker ville hun gjøre det også. Det var ikke lønnsomt å kjempe mot gudene. Deres vilje var alt. Men det ville innebære forandringer som hun ikke visste helt om hun var moden for enda. Forlate mor? Søstrene? Nå etter Khrem? De måtte jobbe hardt, og de ville sulte før vinteren engang var midtveis, hun kunne slett ikke forlate dem nå.

Erion smilte mildt. – Ditt valg er vanskelig, lille pike, sa Erion lavt. – Jeg forstår det. Men du kommer ikke utenom gudenes vilje, og jeg tror du vet det. Deres vilje er vår lov, slik er det. Men, la han til med et større smil, – Gudenes vilje må være slik eller sånn, men jeg tror ikke de blir sinte om du hjelper familien din før du tar ditt valg.

Nona smilte lettet. – Jeg må nok bli over vinteren i alle fall, og kanskje så lenge de trenger hjelp med såing, og så kan jeg finne ut hva jeg skal gjøre, avgjorde hun. Så tittet hun på Erion. – Hva vil du gjøre? Spurte hun. Han smilte. – Jeg satt akkurat og tenkte på hvilken flott sjanse jeg har til å gjenoppleve livet på landsbygda, om din mor ikke har noe imot at jeg blir hos dere nå. Nona smilte glad. – Jeg tror ikke mor blir lei seg om du blir hos oss i vinter, spesielt ikke om du også vil hjelpe til litt, sa hun.

Nona hadde rett. Mara syntes ikke det gjorde noe med en mann i huset, spesielt ikke siden Nona ble en kvinne kort etter. Det kom unge menn til gården for å få et glimt av henne støtt og stadig, og Erion var en trygghet. Ingen torde utfordre noen fra Hamans hus så lenge den mektige magikeren var der.

Det var uvanlig med overgrep mot noen, men fra tid til annen kunne kanskje en ung gutt bli litt mer nærgående enn det man likte rett og slett av ubetenksomhet.

Med Erions hjelp fikk de snart bygget opp igjen huset med de fire store rommene, men avlingen kunne ikke reddes. Det var en del frukt og grønnsaker som kunne plukkes opp og tørkes, men det meste av kornet var ødelagt. De hadde nok til å så til våren, men ingenting å spise om de skulle ha såkorn. Søsknene sanket bær og røtter overalt de kunne finne noe, men det gjorde også alle andre i bygda. Som vanlig i krisetilfeller delte man så rettferdig det gikk i bygda av alt naturen kunne gi, og dermed ble det aldri riktig nok for noen. Familier med svært små barn fikk gjerne litt mer enn familier med større barn. Mara gråt bitre tårer i mørket over den sulten de måtte oppleve når vinteren kom.

Hun hadde ikke behøvd å frykte noe. Mahr var svært takknemlig overfor både Erion og

Nona for deres hjelp med Sima, og da høstingen var over sendte han så mye at de ville klare seg om de var svært forsiktige. Selv ikke Mahr kom uskadet fra Khrems herjinger, også han fikk slakte dyr for å få nok mat til alle, men han slaktet ikke alt.

Nona satt ved det nye kjøkkenbordet hun og søsknene hadde tømret sammen med hjelp fra en av Mahrs sønner og Erion så på henne over bordet. De hadde fått opp igjen alle uthusene så den ene kua de hadde igjen sto trygt i vinter. De få hønene de hadde igjen hadde fått nytt tak på hønsehuset, og alle søsknene satte snarer i skogen for å fange smådyr som hare og ryper. Resolutt gikk Nona bort til veggen og løftet farens store jaktbue ned fra veggen. – Om jeg ikke har en far som kan jakte så må noen gjøre det, og jeg kan gjøre det like vel som noen mann, erklærte hun. Hun satte opp skyteskive og begynte å øve.

Hun hadde skutt med buer før, men ikke en så stor bue. Hun øvet flittig hver dag og Erion som ikke var ukjent med jakt hjalp henne. De laget flere større spyd dessuten og hun øvet seg med både støt og kast med dem. Det var store og tunge spyd, og hun klarte ikke kaste dem spesielt langt, så hun fant ut de ville være bra som forsvar i det minste. Det fantes store dyr i skogen, bjørn, gaupe, ulv og andre dyr. Den dagen hun traff med alle piler der hun skulle på en stor sekk fylt med høy som pendlet i alle retninger avgjorde hun det var på høy tid med jakt. Og det var virkelig på høy tid. Hjorten var på vandring, reinen hadde allerede passert dem, og snart ville alt annet storvilt være borte. Søsknenes snarer hadde fanget fugl, jerv, røyskatt, rev, hare og grevling, men det var ofte lite kjøtt og mest pels. Alt ble likevel nøye preparert for pelser kunne være bra handlevare.

Nona gikk til Mahr og ba om å få låne en av hans storbyggede og sterke ponnier. Han tittet litt skøyeraktig på henne og lurte på hva hun hadde tenkt å gjøre med bare en ponni. – Jeg må jakte, ellers sulter vi, sa hun. – Og jeg kan ikke bære viltet alene hjem. Jeg behøver en sterk ponni for å dra hjem, om jeg nå skulle lykkes å få noe. Mahr nikket. – Du kan selvklart få låne Bon, gjerne også hele vinteren om jeg får en liten del av det du skulle fange, sa han. Nona nikket. Om ikke annet hadde de nok pelser å betale for lånet med. Han lånte også bort en stor kjelke og en sele, og de fylte kjelken med høy så han ikke skulle sulte om vinteren.

Moren og søsknene sanket alt de kunne legge hender på av tørket gress og løv fra skogene for å drøye ut maten, så kanskje også kua kunne få litt av høyet så hun ga mer melk. Også en spiselig tang fra innsjøen like ved ble sanket. Så en grytidlig morgen der nattefrosten gnistret overalt i stjernelyset bega Nona og Erion seg ut i skogen for å jakte.

De fant snart et velbrukt dyretråkk som Nona visste ble brukt av storviltet, og de gikk et langt stykke før de kom til en lysning. Stien var jevn og lett å gå på. De gjemte Bon i en klynge med busker der han fikk en kurv med litt villepler, kvister og høy å tygge på. Erion slo en beskyttende sirkel rundt han så han ikke skulle skades. Han virket fornøyd der han sto og tygget mens de smøg rundt hele lysningen. Nona visste det pleide å komme hjort hit for å gresse i grålysningen, om de ikke hadde dratt.

Tiden gikk, og de ble kalde av å sitte stille. Nona beveget fingrene hele tiden for at de ikke skulle bli for stive og varmet dem i armhulen sin. Nervøsiteten ble sterkere og sterkere, hun var livredd for at hjortene hadde dratt sørover allerede. Da det var nesten helt lyst følte hun en stigende skrekk for at de skulle måtte dra hjem uten noe bytte. Til slutt hvisket Erion lavt til henne. Hun skjerpet seg for å høre etter. – Jeg er nødt til sende et lokkerop. Jeg liker ikke å gjøre det, men vi behøver maten. Ikke bare vi, hele bygda gjør det. Du har bare denne sjansen. Dyrene er her, men de er på vandring.

Nona nikket, men skjønte ikke helt hva han mente med lokkerop. Erion lukket øynene og hun forsto han konsentrerte seg hardt, og var helt taus. Nona var helt stille for ikke å forstyrre. Til slutt slappet Erion av og åpnet øynene. – Nå må vi vente, sa han stille.

En meget lang stund passerte og Nona begynte å tro det hadde vært liten hjelp i lokkeropet. Så rykket hun til da det knaket i skogen. Mange tunge steg hørtes. Nona rettet seg anspent opp og satte piler i marken foran seg så hun lett skulle få tak i dem for å skyte. En flokk hjorter kom inn på lysningen, lyttende, søkende. Så mange som tretten dyr kunne hun telle. Fort la hun pilen på plass og skjøt. Pil etter pil sendte hun inn i flokken, så fort hun klarte å få dem opp og på plass. Da den første hjorten falt ble det stor forvirring på lysningen, dyrene kastet seg skremt hit og dit før de omsider samlet seg og løp i full panikk vekk fra lysningen igjen. Da alt var stille reiste Nona seg opp. Så mye som fire dyr lå igjen på lysningen. En stor bukk og tre hunner. Lettelsen var som en jubel i henne. Erion var litt nedstemt. – Jeg liker dårlig å narre dyrene til sin død, men vi sulter ellers, sa han stille.

Nona nikket. Hun bøyde seg over den første hjorten. – Hils dine ånder en takk for ditt liv som nå blir mitt, hvisket hun lavt før hun satte kniven i halsen for å slippe løs blodet. De fjernet innvollene fra dyrene så fort de kunne og renset dem så det kunne brukes senere. Hornene ble saget av og bundet fast på ryggen til Bon, og de fjernet tungene før hodene ble lagt til side. De tok ikke mer enn de kunne fått med seg på sleden til Bon, men etterlot ikke så mye brukbart.

Ikke før de hadde lastet opp alt på sleden og fått sikret kjøttet før det knaket i skogen igjen. Nona stivnet. Det var neppe hjorteflokken som kom tilbake, så det måtte enten være menneske eller rovdyr. Og så kraftig som det knaket i kvister måtte det være en svært stor mann. For sikkerhets skyld grep hun et av de tre lange spydene som lå på sleden. Bon begynte å hisse seg opp så Erion grep et tak i tøylene for at ponnien ikke skulle løpe vettløst avgårde med den dyrebare lasten. Både Erion og Nona forsøkte å sanse hva som var på vei, men Erion hadde fullt opp med en nå vettskremt ponni. Så braste en stor brun skygge ut på lysningen gjennom det tette krattet, reiste seg på to og brølte. Nona skrek av redsel, bare overdøvet av skrikene fra Bon. Det var en stor bjørn.

Bjørnen brølte på nytt og nærmet seg noen skritt på to før den dumpet ned på alle fire og vraltet bort mot sleden. Også den var sulten og jaktet på det den kunne finne for å klare dvalen til vinteren. Det var kanskje mer panikk enn mot, men Nona aktet ikke gi fra seg det hun hadde slitt så hardt for, så hun ga bjørnen et hardt rapp over baken med spydet og skrek rasende. Bamsen ristet bare på seg og ignorerte henne.

Nona tok en pil ut av koggeret og satte den hardt i bjørnerumpa, og bjørnen brølte ut av smerte og raseri mens den reiste seg på bakbena igjen og snudde seg. Den kastet seg frem mot Nona mens den fortsatte å brøle rasende.

Nona hadde aldri jaget før, langt mindre jaktet bjørn, men hun husket godt alle historier faren hadde fortalt om bjørnejakt når hun var liten, samt alle bøndene når de satt på fester og skrøt av ungdommens bravader. Hun satte enden på spydet i bakken og lente seg godt bakover for å være så langt unna bjørnen hun kunne, pekte spissen mot den der den kom ravende mot henne. Bjørnen kastet seg frem og spissen på spydet gjennomboret den i brystet. Igjen brølte den og slo ut med labbene. Nona skrek av smerte da klørne trengte dypt inn i låret hennes. Så falt de sammen begge to, bjørnen øverst, og det ble svært stille en stund.

Erion kjempet enda med Bon, og lettelsen hans var enorm da han så bamsen røre litt på seg og en liten, blodig Nona kravlet seg møysommelig frem. – Hjelpe meg for en jakt, stønnet hun og holdt seg rundt låret. Hun tok av kappen og rev den i strimler som hun forbandt såret med. Hun kikket oppgitt på bjørnen. – Vel, jeg tror vi har nok kjøtt, sa hun og skar en grimase. Hun hadde vondt, det var sent på dag og det var kaldt, de hadde en lang vei hjem når sleden var full. Men så mye kjøtt var for verdifullt å kaste bort, så hun og Erion satte i gang med jobben. Hun trakk ut klørne og la dem i en pung ved hoften, og kjempet med tennene. Til slutt nøyde hun seg med hjørnetennene før hun skar vekk hodet, flådde av pelsen og renset innmaten.

Oppgitt så hun på den enorme haugen med kjøtt på sleden. – Stakkars Bon, mumlet hun. Erion ristet på hodet. – Om den ponnien trekker sleden hjem med alt dette kjøttet skal jeg slå enhver i hodet med staven om de ler av han etterpå, mente Erion og klappet Bon. Over ryggen var han like høy som opp til skuldrene på Nona, og hun raget ikke så høyt over marken.

Men nå måtte de komme seg hjem. Nona blødde fortsatt fra sårene og var svak og utmattet. Erion tok henne på sin egen rygg, og Bon trasket etter. Han kastet seg frem i selen og fikk med en stor anstrengelse sig på sleden og begynte den tunge turen hjem.

Det ble mange hvilepauser, men den trauste og kraftige ponnien overrasket dem med å trekke det enorme berget med kjøtt hjem. Det var en del nedoverbakke, hvilket hjalp, men ponnien

var helt utslitt da de vel var hjemme utpå kvelden. Men han klarte det.

Da de kom hjem var Nona mer bevisstløs enn våken, og Erion konsentrerte seg på henne. Nu-Ra tok seg av Bon som fikk lunket vann og tørket korn og frukt som takk for jobben. Han fikk grisehuset for seg selv, og de tok inn et par geiter som selskap i bingen ved siden av. Han ble massert over hele kroppen med halm. Sita og moren kastet seg over kjøttet og fikk det inn i jordkjelleren av det som skulle saltes, og resten ble skåret i strimler og hengt i taket på stabburet for å tørke. Bål ble tent for å holde de få gjenværende fluene vekk.

Inne i huset jobbet Erion hardt med Nona, for sårene verket alt og hun hadde sårfeber. Det hadde tatt for lang tid å komme hjem, betennelsen hadde alt begynt. Han messet, og dekket henne med avkok, omslag og blader, fylte henne opp med alle slags teer og drikker, og sang helbredelsessanger så taket nesten løftet seg. Og når han ikke kunne gjøre mer satt han bare stille og holdt hendene hennes i et forsøk på å gi henne styrke. Bud ble sendt til mor Buta i skogen siden hun nok hadde bedre urter mot sykdom og betennelse. Hun laget nye omslag og nikket anerkjennende av de som allerede var forsøkt.

Erions frykt for betennelsen fra bjørnens sår var velbegrunnet. Skitt og smuss som ble med inn i såret fra bjørneklo kunne drepe en mann fra mindre sår enn de Nona nå hadde på låret, fordi bjørnen spiser det den kommer over. Også kadaver. Det var viktig å overvinne sårfeberen og betennelsen.

Moren og søstrene jobbet hele natten med kjøttet og var utslitte når dagen så vidt var synlig over fjellene. Mara ga dyrene en tidlig frokost, melket geitene og kua og krøp utslitt i seng. – Resten av gården får vente, vi har gjort nok, sa hun før hun sovnet. Nu-Ra satt stille ved siden av Erion, og hun sovnet til slutt med hodet på sengekanten til Nona.

Dagene gikk pinefullt sakte mens Nona kjempet for livet. Den første snøstormen kom og gikk med en plutselig kulde, men snøen forsvant igjen da det ble mildere. Erion sloss mot ondet i kroppen til Nona med alt han eide og hadde, og Mara lukket nesten ikke et øye. Hun holdt det gående helt til Erion narret henne i seng med et sovebrygg.

Mara sov fortsatt da den syvende dagen etter jakten opprant og Erion sov lett på en stol ved sengen da Nona slo opp øynene. Hun rørte forsiktig på deg og jamret da smerten skar gjennom benet hennes. Erion våknet med en gang og kom bort til sengen med en styrkedrikk han hadde laget av beroligende, styrkende og smertestillende urter han hadde fått fra mor Buta. Nu-Ra hadde våknet tidlig og hadde allerede laget frokost, kokt knust korn, brød, egg og varm vin. Sita satt og spiste ved bordet i kjøkkenet da Erion kom inn og ba om litt knust korn og vin til Nona. Nu-Ra var ikke sen om å øse opp en del til henne i et dypt fat og hun gikk selv inn med det. – Jeg er glad du er våken, sa hun. – Det har snødd, og snøen ligger! Nona måtte smile av den barnlige gleden over snøen og skar en grimase da hun heiste seg litt opp i sengen. – Jeg tror du kommer til å se mer snø denne vinteren enn du ønsker, lillesøster, sa hun og forsøkte få i seg litt mat. Nu-Ra bare lo og gikk ut for å ta seg av gårdens plikter.

Sårene grodde sent, mye på grunn av kulden. Men det gledet Nona at alt kjøttet de hadde fanget kunne brukes for å hjelpe også andre i bygda, og de fikk byttet til seg noen dyr for en del av kjøttet. Nå var det ei purke i grisehuset, adskillig flere høner samt en liten flokk sauer i uthusene. Først tidlig på våren kunne Nona bevege seg uten to krykker. Hun haltet temmelig sterkt og kunne dermed ikke besøke Sima som hun ønsket. Sima klarte enda ikke gå, men hun kunne løfte bena og hun spente mot når Erion presset håndflaten mot bena hennes. Hun kjente smerte og berøring, og alt var slik det skulle, men hun klarte ikke få bena til å bære seg. Mahr var lykkelig over datterens helbredelse så langt og mente at med gudenes vilje skulle hun nok gå igjen.

Vinteren hadde vært hard for dem alle. Hele bygda hadde sultet under vinteren, men på et vis hadde de kommet seg gjennom den. Da vårens aller første grønne spirer dukket opp begynte alle mennesker å sanke det de kunne finne av nytt og ferskt av knopper og spirer for å få i seg noe nytt,

med vitaminer. Høns begynte å legge egg ordentlig igjen og eggene ble en kjærkommen avveksling full av vitaminer, mineraler og næring de ikke var klar over at de manglet. Mor Buta i skogen gikk gjennom bygda og solgte en styrkende drikk hun laget av urtene sine slik hun gjorde hver vår, og denne våren var hun særlig velkommen. Flere enn vanlig hadde måttet bøte med livet denne vinteren, men alt i alt hadde Hamans hus klart seg bra. Det var magre og huløyde alle, men de var i live.

Da våren var på sitt mest intense og vårarbeidet med å pløye og så skulle begynne hadde Nona grublet lenge allerede. De skulle behøve Bons sterke krefter enda en stund. Kua gjorde jobben bra med å trekke plog, men Bon var mye sterkere enn henne der. Hun grep en stokk og haltet opp til Mahr. Hun ba om å få kjøpe Bon av ham. Han tittet ettertenksomt på henne. – En ponni er en dyr sak, hva kan du betale med? Spurte han langsomt. Hun så ned. Penger hadde de ingenting igjen av akkurat nå, selv om det nok ville la seg gjøre å få frem noe om de reiste til markedet og solgte det de hadde igjen av pelser fra hare, jerv, mink, røyskatt, rev og andre små dyr de hadde fanget jevnt og trutt under vinteren. Hun hadde vært forberedt på hans spørsmål. – Pels, svarte hun enkelt. – Vi har masse pels nå. En bjørnepels. Andre pelser.

Mahr nikket, han tenkte i sitt stille sinn at den pelsen måtte nok være gammel, eller det måtte være en svært liten bjørn om den ikke var gammel. Likevel, pelser var et bra betalingsmiddel. – Jeg vil nok se den pelsen. Bon er en sterk og frisk ponni som har høy verdi. Jeg må vite at pelsen er like verdifull som han i så fall.

Nona nikket og reiste seg, klar for å gå. Mahr fikk på seg parkasen sin. Sakte tok de seg fra hans gård til Hamans gård, av hensyn til at Nona fortsatt haltet. På veien snakket de om Sima, som enda ikke kunne gå. – Det føles som hun ikke vil prøve, sa Mahr. Nona nikket, Erion hadde sagt noe av det samme. Han hadde fortalt at slikt skjedde ofte med de som hadde blitt hardt skadet og trodde det ikke ville nytte. Hun kunne forstå Sima, brukne rygger betydde jo gjerne at man var lammet for livet. – Jeg forstår ikke hvordan hun tenker, sa han oppgitt. – Hun vet jo at hun føler ting i bena sine, og hun kan røre dem selv, men hun nekter å prøve å stå på dem. Og hun vil ikke forsøke med to krykker heller. Hun sier hun ikke får nok støtte fra dem.

Nona funderte. – Men om krykkene kunne stå av seg selv? Sa hun og Mahr bråstoppet. Han så ut som hjernen arbeidet på spreng. – Som et stativ? Hm, det kan gå, det kan absolutt gå, om jeg… Begynte han og kastet seg ut i ivrig prat om hvordan denne gå-rammen kunne konstrueres. Nona smilte for seg selv. Mahr var en dyktig bonde, og flink med hendene. Alt han behøvde var en ide, et puff i riktig retning, og han kunne utrette nærmest mirakler. De diskuterte gå-rammen enda når de kom frem til Hamans gård.

Vel fremme halte Nona frem den store bjørnepelsen og la den frem. Hun tok også frem pungen med klørne og tennene. Mahr ble taus og strøk med hendene over pelsen. Den var ikke gammel. Den var heller ikke liten. Mara og hennes jenter var kjent for å gjøre godt arbeide med å preparere pelser, og deres huder var slitesterke og myke. Dette var en pels med høy verdi. Svært høy verdi. Han gjentok det lavt for seg selv, før han rettet blikket mot Nona. – Denne pelsen er verd langt mer enn en liten ponni, min venn, sa han. Han ristet på hodet. – Jeg kan ikke ta denne som betaling for kun Bon. Men jeg må innrømme, om jeg får med noen klør også for enda mer verdi, så kan vi nok komme frem til en bra byttehandel jeg og du. Og jeg blir så klart nysgjerrig på de andre pelsene dine nå!

Han fikk se det de hadde i jordkjelleren. Pelslageret hadde vokst temmelig mye. De hadde valgt å beholde hjortepelsene selv, Mara laget store huder av dem, og snarene hadde vært flittig i bruk hele vinteren. Hver fjær, hvert dun og hver del av alle byttedyr som kunne tas vare på selv fra pelsdyr uten kjøtt å snakke om ble tatt vare på. Mara var, teknisk sett om man så på bare pelser, en rik kvinne. Nona kunne kjøpslå. Det hadde hun lært på markedet sammen med sin mor, og hun var en hard forhandlingskvinne. Da de tok hverandre i hendene hadde de blitt enige om Bon og hans sønn, en drektig kvige, et par gjess og en gris, og Mahr kunne ta med seg adskillige små pelser og en hjortehud i tillegg til ti av klørne og bjørnepelsen. Hun skulle få med en vogn og en sele til Bons sønn også. Tok var en litt striere ponni, ikke så mild som Bon, men fortsatt fantes det ikke et vondt ben i han heller, og han var sterk og arbeidsom, større enn Bon. Og han kom ned med dyrene

samme ettermiddag.

Maras gård var i vekst. Hun hadde nå to kuer, to ponnier, en hønseflokk som vokste og nå ender, en liten flokk med sauer og geiter samt nå også to griser. Men disse skulle spise. Nu-Ra og Lir flettet gjerde til geitene og sauene så de kunne komme ut og spise av de første grønne stråene. De flettet gjerde rundt den lille biten med eng de ville så og slapp ut grisene som med stort velbehag pløyde seg gjennom jorda etter røtter og annet spiselig. Med hjelp av Erion fikk Nona skikk på uthusene så alle dyrene skulle få plass. De var nødt til å føre opp en stall til småfeet, og de hadde en klinete uke der Mahr sendte sønnene for å tømre opp skallet og Maras alle døtre løp mellom elven og det nye fjøset med rød leire som de kledde veggene med. Stallen ble alt for stor mente Mara, men Mahr bare lo og sa at da fikk hun vel bare fortsette å handle med pelser så hun kunne bytte til seg mere dyr.

Det ble en travel vår. Nona kunne ikke gå så mye, men hun kunne ri. Bon, Tok og den ene kua gikk med plog og harv, og hun selv satte seg på Bon og lot han få gå for seg mens hun sådde. Hun var ikke vant til å ri, men Bon var snill og tålmodig, og rolig som en forsommerdag. Søsknene ryddet flere små tekter for små trær og busker, og de fikk ved for lange tider fremover takket være dette. De hang i fra solene sto opp til den gikk ned, og falt utslitte i seng hver kveld, Mara hadde vært til landsbyens tidligste vårmarked for å bytte pelser og Erions magiske urter mot mer såkorn, knøler og røtter som kunne settes for å få mat til høsten igjen, samt også for å ha å spise med en gang.

Nona red ut med Bon i skogen for å jakte. Så treffsikker hadde hun nå blitt at hun som regel kom hjem med noe, selv om det kanskje bare var småvilt som hare. Men en dag kom hun hjem med to villsvin på en provisorisk kjelke av to små ungtrær, og de bød hele bygda å ta med det de kunne til festplassen, der begge svinene ble grillet over glør og alle kom med slikt de kunne være foruten. De pleide gjerne holde en fest når de var klar med våronna, både for å feire at de var klar i tide og at de hadde overlevd vinteren, og dette året intet unntak. Til Nonas store glede kom Sima forsiktig gående, godt støttet av et gå-stativ.

Da de siste dagen på senvåren kom var hele våronna ferdig, og det kom til å være noen uker der de ikke hadde like mye å gjøre. Fra nå visste Nona at de ville klare seg bra, om ikke Khrem kom igjen. Igjen fikk hun tid til tankene sine, og en dag oppsøkte Erion henne der hun satt i dype tanker ved den lille dammen der gjess og ender svømte rundt med sine små snadrende lyder. Først hørte hun ikke at han kom og skvatt til da hun så ham, men hun smilte og han satte seg ned ved siden av henne. – Tiden er nok kommet, Nona, sa han. Hun nikket. – Jeg tenker på hva jeg skal gjøre, sa hun. Hun snudde seg mot han. – Hvor gammel er du? Spurte hun. Erion tenkte. – Jeg har ikke tellet så nøye faktisk, det har ikke så veldig stor betydelse for meg, men jeg tror jeg er rundt førti vintre eller så, sa han. – Når visste du? Sa hun. – Jeg visste ikke før min far besøkte landsbyen, sa han rolig. Han satte seg bedre til rette. – Vi har det slik vi som bor nær erkemagikerens sete, hvert år tar han imot slike som håper på å ha kraft, og han ser. Han ser om du har kraften eller ikke, uansett om den sover eller er våken. Jeg trodde det var en tilfeldighet når han kom inn på skolen vår og plukket ut meg og en til, men jeg har lært at tilfeldigheter finnes ikke. Ikke når man ser. – Det var jo tilfeldig at du var i nærheten når Khrem kom over oss slik at du hørte sangen, innvendte Nona. – Var det nå det? Sa han mildt og rolig, med et lite smil.

Nona ble spent og blek i ansiktet. – Khrem angrep oss, du hørte sangen min. Du var tilfeldigvis i nærheten? Eller var det forutbestemt? Har gudene lagt din vei til oss her? Spurte hun. Erion nikket. – På et vis kan man si det slik. Skjønt ikke helt uten forvarsler. Jeg har for lenge siden drømt om denne elven og deg. Om Sima og Khrem. Jeg visste jeg skulle finne en spesiell kvinne med store krefter. Jeg visste bare ikke når eller hvordan. Så fikk jeg ukene før Khrem kom mange forvarsler og klare tegn at jeg måtte reise. Min vei ble ledet hit. Jeg var nesten fremme i deres landsby da Khrem kom, og jeg var i nærheten av en liten hule. Jeg søkte ly der, rett bortenfor elven, og dermed var jeg rett i nærheten av deg når du sang. Jeg lot som jeg var for svak for jobben alene for å lokke frem kraften i deg. Og det fungerte.

Nona skalv som i frost der hun satt, men det var ikke av frykt. – Alt er forutbestemt, hvisket hun. Hun rettet seg opp. – Så om det var forutbestemt at vi skulle møtes, og at jeg har en sterk kraft, må det vel bety at jeg burde bruke den kraften til noe, eller hva? Jeg må ha trening for å kunne bruke kraften. Jeg må reise, sa hun bestemt. Hun haltet tilbake mot gården, men stoppet og snudde seg. – Blir du med meg? Spurte hun, litt engstelig for det nye og ukjente. Erion nikket. – Jeg blir med.

This post is password protected. Enter the password to view any comments.