Når man er glad i å lese slik jeg er kan man ofte peke ut en håndfull bøker og/eller serier som har formet en. For meg er det Isfolket, Jordens barn-serien og Sølvhingsten, bare for å nevne noen.
Da jeg var barn meldte min mor meg inn i en bokklubb for barn. Disneys bokklubb tror jeg den het, og det kom en bok nå og da, nå husker jeg ikke om det kom en i måneden eller hvor ofte det kom, men det kom bøker med historier. Når jeg fylte 12 (tror jeg) ble jeg automatisk overført til Disney Junior Bokklubb, der det kom en bok støtt og stadig. Og jeg fikk boken Sølvhingsten gjennom denne bokklubben.
Jeg ble forhekset. Så forhekset som en hestegal tenåring kan bli. Boken er skrevet av Elyne Mitchell, hun var en australsk forfatter som skrev en hel serie om «silver brumbys». Brumby er da for ordens skyld de forvillede hestene som lever i Australia, nå villhester ført inn i landet slik villhestene i USA kom dit: Rømte tamhester som levde som ville til de faktisk ble ville. Og historien begynner med en skinnende hvit hobbe Belbel som føder en like sølvhvit hingst og kaller ham Thowra. For i disse bøkene skriver Elyne Mitchell fra hestenes synspunkt, der de snakker, tenker, planlegger, husker og oppfører seg tilnærmet som mennesker. Og jeg som hestegal liten jente ble helt og totalt forhekset av dette.
Jeg leste boka på en dag. En prestasjon selv for meg, for allerede da var jeg svært rask til å lese, men dette slo alle mine rekorder. Jeg klarte rett og slett ikke legge fra meg boka og satt som fastlimt til permene. Og i det øyeblikk jeg slo igjen permene… åpnet jeg de igjen og begynte på nytt. Og på nytt. Og på nytt.
Jeg har ingen aning hvor mange ganger jeg leste denne boka før den neste boka kom. Jeg leste neste bok som ble levert.. og vendte tilbake til Thowra. Jeg ble sittende fast i denne fantasiverden, til den grad at jeg faktisk en natt drømte jeg var ei hoppe som fikk møte denne spennende og fantastiske villhingsten.
Denne boka var med på å forme meg til den forfatter jeg drømmer om å være. Jeg vet at dyr er dyr, og mennesker er mennesker, men jeg kan ikke la være å elske denne personifiseringen av dyr, denne kunsten å skape en dypere eksistens også for våre firbente pelskledde venner på denne planeten. Hvorvidt deres følelsesliv og kommunikasjon er sidestilt med oss skal jeg la være usagt, det er vel heller usannsynlig at dyrene har et følelsesliv på samme måte slik vi har, men jeg elsker fantasien om det.
I de siste dagene har jeg gjenopplevd Elyne Mitchells bøker gjennom Nationalbiblioteket.no, der bøkene (de fleste i alle fall) ligger scannet inn som digitale bøker for de som har norsk IP-adresse, og jeg har vansker med å beskrive følelsen jeg har mens jeg leser. Jeg er tilbake i barndommen min på en måte, samtidig som jeg nå er en voksen kvinne. Bøkene fanger meg fortsatt, og det er ikke kun fordi jeg har svært nostalgiske følelser rundt dem. Elyne Mitchell skriver svært dyktig og levende, og maler et bilde av den australske villmarka som fester seg i hodet mitt. Ikke bare skaper hun bilder av et rikt følelsesliv, hun skaper bilder av vennskap mellom dyr, på tvers av art og rase. Hun viser til vennskap og respekt fra hest til kenguru og fugl, og ettersom man leser om sølvhestene gjennom bok etter bok opplever man at dyrene knytter familiebånd også på tvers av arter. Det er ren magi for en j ente som meg!
Dersom du ikke alt har lest bøkene anbefaler jeg at du tar en liten titt på dem. La meg gjerne få en tilbakemelding på hva du selv synes om bøkene!