Ayla og Jondalar ramler bokstavelig talt over mennesker på en liten rundreise rundt på steppene ved hennes dal. Der sluttet forrige bok, og der er vi når denne boken begynner.

Det oppleves litt urealistisk at menneskene så enkelt godtar hestene. Det er noe som går igjen i bøkene fremover også, det tar ikke så lang tid for folk å venne seg til noe man aldri har sett før, noe som skulle fremstått som ren magi slik jeg ser for meg steinalderen. I en verden der alt man ikke kan forklares styres av gode eller onde ånder, der barn blir til ut fra en nykke fra en guddom de kaller Moren, der sykdom er uforklarlig, og der døden er noe som skjer hele tiden, der dyr er ville og en kilde til mat eller pelsverk, der vandrer en ukjent kvinne frem med to hester som kommer på befaling. Og folk venner seg til dette temmelig umiddelbart. Ikke så realistisk synes jeg.

En annen sak er at det sosiale rundt det hele bygges opp til en kultur med kvinne som har make, og likevel er seksualitet ikke bundet mellom partnere. En kvinne er fri til å ha sex med akkurat den hun vil. Ingen anser barn et resultat av samleiet, men barn er skapt åndelig. Det bare blir slik, ånder blandes og et barn skapes. Ingen ser at samkvemmet mann og kvinne er skapelsen av et barn. I et slikt samfunn, der man kulturelt oppdras til å dele alt og alle bokstavelig talt blir Jondalar ekstremt sjalu til den grad at han nær ødelegger alt for seg selv og den kvinnen han elsker. Jeg husker jeg leste boken som barn og syntes synd på dem. Som voksen klasker jeg bare panne så mye at den nesten blir flat.

Hennes møte med sitt eget folk er akkurat så opprivende og spennende som jeg kunne ønske det. Hun opplever at de fleste mennesker er ganske ålreite å ha med  å gjøre, men at det finnes sure, tverre kranglefanter som kan skape problemer. Likevel synes jeg at det kommer svært tydelig frem at hennes fremste motstander bare er det av ren prinsipp og ikke fordi det egentlig er noen grunn for det.

Hele situasjonen med Ayla, Jondalar og Ranec er for meg temmelig bisarr. For meg kjennes det ganske utenkelig å trå på annen manns eiendom. Å kjøre på slik Ranec gjør hadde for meg vært totalt motbydelig og jeg hadde selv fått avsmak for en som ikke direkte tar et nei for et nei. Slik masing er for meg forkastelig, og jeg finner ikke Ranec særlig sympatisk faktisk. En selvbevisst, innbilsk kjekkas som vet han er spesiell, som vet at kvinner er tiltrukket av han fordi han er annerledes, og som nyter det og utnytter det. Fysj. Jeg fatter ikke at Ayla faktisk tiltrekkes av ham.

Rydag derimot elsker jeg. Den stille humoren, mangelen på forståelse han møter, hvordan hans verden åpner seg når Ayla lærer dem å kommunisere med ham, hans møte med menneskene på sommermøtet og mobbingen der.. jeg lider med han og kan bare ikke la være å elske ham.

Aylas adopsjon av mammuten i løveleiren blir litt som en repetisjon av hennes opptagelse i klanen. Igjen er hun under beskyttelse fra en mektig person. Ganske beleilig, er dere ikke enig? Hun tiltrekker seg spesielle mennesker, blir beskyttet av personer med makt, og faller ned på beina slik en katt gjør uansett problemer. På sommermøtet kommer dessuten Baby, hennes huleløve, ganske beleilig og beviser hennes angivelige makt slik at ingen våger å sette seg opp mot henne noe mer. Litt for beleilig. Urealistisk. Ikke for det, jeg elsker hele boken og historien (foruten sjalusidramaet Jondalar skaper med sin sjalusi) men jeg må likevel innrømme .. det er litt for beleilig.

Slutten av boken summer av hendelser. Reise, sommermøte, konflikter, jakt og brått er de på reise igjen. Bare som ved et trylleslag ordner alt seg, og de er enige, rydder bort uoverensstemmelser, snakker sammen og hun reiser med Jondalar. Hennes avslutt med Ranec er opprivende, selv for en som i grunnen ikke liker ham noe særlig, han elsker henne virkelig og det er først nå det virkelig kommer til syne. Og hun river hans hjerte i stykker og forlater ham. Nå synes jeg litt synd på ham!

Den neste boken husker jeg som en av de mentalt lengste bøkene. Jeg hopper rett på den.