I blandt slår den over meg. Denne underlige følelsen at jeg ikke hører til, ikke har noen plass, ikke er velkommen her.

Det spiller ikke så stor rolle hvor jeg er eller hva jeg gjør når bølgen treffer meg. Men det er uten unntak vondt når det skjer. Jeg får en slik nedtrykkende følelse at hva jeg nå enn gjør er det ikke godt nok, og jeg burde skamme meg som tror jeg kan, som tror jeg får være «en av dem». Jeg vil aldri være det.

Uansett hva som skjer, vil jeg aldri være bra nok. Alltid en reserveplan for de andre, «jeg spør deg fordi alle andre har sagt nei»..

Neida, de sier det ikke. De takker meg for hjelpen, er så glade og takknemlige, så hvorfor kan jeg ikke bare lytte til ordene da? Hvorfor må jeg selv legge setninger mellom linjene som aldri blir sagt? Hvorfor kan jeg aldri stole på at ganske ofte er ordene som kommer ut av munnen foran meg den eneste sannhet som finnes der og da?

Men neida, jeg lytter ikke til ordene. Jeg hører musikk som aldri blir spilt, toner som ikke finnes, ord som ikke kaster skygge fordi det som ikke finnes kaster ingen skygge. Jeg leser ting mellom radene, legger dit meninger de aldri sier, tenker tanker de burde tenkt fordi jeg forventer at de tenker dem. Ikke fordi det finnes beviser at noe av det faktisk er der. Fordi jeg venter at det skal være der, og nesten blir sint om jeg ikke ser spor etter det. For det må jo være slik, ikke sant? Det har jo alltid vært slik, ikke sant?

Men har det nå det? Er det ikke meg igjen? Er det bare jeg som innbilder meg nå igjen? Hvor mange andre ganger har jeg lest mellom rader og overanalysert for å se ting som ikke er der? Hvor mange ganger har det egentlig faktisk vært der og jeg har innbildt meg at det alltid vil være der?

Nye ansikter. Nye øyne. Nye munner som sier nye eller likedanne ord. Og jeg venter meg likevel den samme sang som eldre munner har sagt for mange år siden. Hvorfor?

Jeg burde høre melodien som synges. Ikke legge toner dit som jeg hørte i min ungdom. Kanskje jeg faktisk er velkommen når de sier det. Kanskje de faktisk sier sannheten. Kanskje de faktisk mener alt de sier.

Så hvorfor tviler jeg? Hvorfor tør jeg ikke tro på ordene de sier? Jeg kjenner jo min egen verdi. Men den som ser en verdi i seg selv, en verdi ingen andre ser, den er en innbildsk person. Er jeg innbildsk? Innbilder jeg meg en høyere verdi enn det jeg faktisk har? Er jeg egentlig, dypt inne i meg selv, en forferdelig person ingen noensinne vil like?

Så hvorfor ivrer de etter å treffe meg? Snakke med meg?  Da må jeg jo ha en verdi.

Kanskje jeg bare skal legge tankene ned i skuffen igjen. Jeg burde ha en kopp te. Ja, jeg burde ha te.