Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Manus / Novellen bak "Nina"
Når «legender» går i tusen knas Kezan og Prinsen Hvil i fred, Margit Musikk til inspirasjon Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten

Manus, Nina, Skrivekløe

Novellen bak «Nina»

Siden det var så stor interesse for novellen min har jeg bestemt meg for å legge den ut i sin helhet.
Så.. advarsel for en relativt massiv bloggpost!


Coveret :D

Coveret 😀

Nina løp fort bortover veien. Hun hadde vært i cowboyskogen. Ja, nå het det kanskje ikke det, men de pleide leke cowboy og indianer der så alle sa bare det. Det var ikke så veldig stor skog egentlig. Mer som mange trær på et ikke alt for stort område, men halvparten av det var en ganske stor steinrøys som alle voksne sa man ikke fikk klatre i. De sa det kunne rase, og mamma hadde vist med å velte ned en liten stein og det hadde falt fryktelig mange på en gang så Nina hadde alltid passet på å ikke klatre der.

Selv ikke når Torstein pleide å utfordre alle til å prøve å være tøffere enn han og klatre der likevel. Nina hadde nå ikke sett Torstein klatre der men han påstå han hadde gjort det mange ganger.

Men i dag hadde Nina gjort det. Det forbudte. De hadde feiret bursdag hos Trine som bor på andre siden av trærne, og så skulle de leke boksen går i skogen der. Og.. Hun hadde klatret der! Hun hadde sklidd med føttene mange ganger og hadde sikkert klatret hundre tusen mil syns hun. Til hun hadde sett ned og oppdaget at disse hundre tusen milene bare var litt høyere enn hun kunne nå med hånden når hun strakk seg på tå alt hun klarte. Men det var ikke det som var viktig nå. Hun hadde funnet noe! Det var en liten ting som hadde glimtet til inni steinene, og selv om hun var redd for edderkopper og snegler hadde hun vært for nysgjerrig og strakk hånden inn.

Hånden hadde lukket seg rundt en kantete og kald ting hun nesten ikke kunne lukke fingrene rundt engang så det var vanskelig å lirke den ut gjennom sprekken. Først hadde hun trodd det var et smykke for den glitret veldig i solen, men når hun trakk den frem og kunne se den helt syns hun det så mer ut som fjernkontrollen til TV. Bare enda mer glitrende. Fjernkontrollen var jo tross alt svart!

Og nå hadde hun begge hendene fast rundt den mens hun løp hjem så fort hun kunne med skatten sin. Hun visste ikke helt hva hun skulle si til morfar, men hun ville så gjerne dele denne fantastiske skatten med han! Hun hadde helt glemt barnebursdagen og at de skulle spise kake etter boksen går. Hun bare skulle forte seg hjem med skatten. Om noen kunne bli glad for sånne morsomme skatter måtte det være morfar, ikke sant?

Han så overrasket opp fra avisa da hun andpusten kom inn på kjøkkenet. – Men Nina? Er bursdagen ferdig alt? spurte han og tittet på klokka. Det hadde jo stått at det skulle vare helt til klokka fem og den var bare så vidt fire. Hun ristet på hodet og holdt hendene på ryggen. Han merket det med en gang. – Har du funnet noe? spurte han. Hun nikket med røde kinn. – Får jeg se? spurte han og så veldig nysgjerrig ut. Hun nølte.

Morfar lente seg tilbake og lo litt i skjegget sitt. Nina elsket skjegget, det var så… nisse! Morfar så lenge på henne mens øynene smilte. – Er det noe som er litt hemmelig? spurte han og hun nikket ivrig. – Lover du å ikke bli sint? spurte hun forsiktig og morfar klappet seg på kneet. – Jeg blir vel aldri ordentlig sint vel? spurte han og Nina lo. – Hvorfor tror du jeg skulle bli sint da? spurte han. Nina så ned. – Jeg har.. kanskje.. vært et sted som er litt halvveis forbudt, hvisket hun. Morfar tok av seg brillene. – Du har vel ikke brutt deg inn hos noen da? spurte han og hun ristet forskrekket på hodet.

Hun tok hendene frem fra ryggen og viste skatten sin. Bestefar rykket til og hun så overrasket på han. – Men Nina! Hvor har du funnet denne? spurte han og tok den forsiktig. Nina rødmet. – Jeg… kanskje .. klatret litt, sa hun. Morfar humret. – Nå , så det var det som var litt sån halvveis forbudt, sa han og klappet henne på hodet. – Nå, det gikk bra, men vi kanskje ikke skal si noe til mamma, eller hva? sa han og Nina smilte. Han gransket tingen hun hadde funnet. – Veldig rart, sa han lavt og snudde på den. – Du ser, Nina min. Når jeg var liten gutt fant jeg også noe som ser nesten ut som denne. Kom, skal jeg vise deg!

Han tok hånda hennes og de gikk opp på roteloftet. Der dro morfra frem fra den mørkese kroken en ganske stor kiste. I den var det så mye rart fra gamledager, klær, sko, noen bøker, en liten veske… og et lite skrin. – Dette var HemmeligSkrinet mitt, det, Nina. Alle hemmeligheter jeg hadde gjemte jeg her! sa han fornøyd og blåste litt støv. Han åpnet låsen og løftet opp lokket. Spent bøyde Nina seg frem. Skrinet var ganske stort, som en skoeske nesten, og hun så noen tinnsoldater, klinkekuler og glansbilder som lå der. Noen bilder av filmstjerner og .. en liten pose. Morfar tok posen frem, og åpnet tråden. Tråden var så gammel så den røk med en gang og han tok ut en liten ting som var nesten helt lik den hun hadde funnet.

Morfar gikk bort til vinduet så de kunne få litt lys og holdt opp den saken han hadde hatt i posen. – Ser du Nina? Den er veldig lik den du har funnet. Tro hva det kan være for noe?

Nina stirret spent på «kontrollern» i hånda si, og på den morfar holdt. De var jo nesten helt like. Litt annen farge, og noen knapper med forskjellige farger, og det var så rare symboler overalt.

En av knappene hadde et symbol med masse bølgestreker, nesten som vann, og Nina så at den samme knappen fantes på morfar sin ting. Hun hadde så lyst til å trykke på knappene, men hun visste ikke helt om morfar skulle like det så hun lot være. Men det virkelig klødde i fingrene hennes. – Nina, dette må vi nok ikke fortelle til noen, sa morfar alvorlig. – Jeg vet ikke hva disse tingene er, men når jeg var liten gutt pleide jeg dagdrømme at det var romvesner som hadde glemt dem her.

Nina så storøyd på morfar. – Er det sant? hvisket hun med kulerunde øyne. Morfar lo og ristet på hodet. – Nei, jeg tror nok ikke det er romvesner nå som jeg er voksen, men du verden så mange fantasier jeg hadde om det mens jeg var på din alder! Og jeg var så nysgjerrig på hva som skulle skje om jeg trykket på knappene også! Jeg gjorde det også en gang, jeg forsøkte en av disse men det skjedde ingenting. Jeg var skuffet i flere dager skal jeg love deg! Jeg hadde tenkt så lenge på at jeg skulle trykke en knapp og jeg så jo for meg at alle verdens mirakler skulle skje på samme tid bare jeg rørte en eneste knapp, at hele åkern til Nissebogården skulle åpne seg og et romskip skulle fly opp, og at utedassen til farmor skulle bli til en robot og jeg vet ikke hva og når jeg da endelig mannet meg opp til å tørre å trykke på en knapp skjedde det absolutt ingenting!

Morfar lo godt av minnet og Nina måtte le hun også. Men hun klødde fortsatt i fingrene etter å trykke på en knapp.

Hun glemte nesten hele dingsen mens de fjaset seg gjennom middagen med mormor senere, men når hun hadde lagt seg på kammerset kom hun på den og dro den frem fra kjolelommen. Hun så på den i månelyset, og vred på den. Det krøp i magen av spenning. Hun kunne nesten høre Torstein sin stemme. «Jeg hadde da ikke vært redd for å trykke på den!»

Hun vred litt usikkert på den igjen. Så bestemte hun seg. – Jeg gjør det! Hvisket hun bestemt for seg selv. Hun lot fingeren elle på knappene hvilken hun skulle trykke på.. nølte noen sekunder.. og trykket bestemt ned en knapp. den hadde flere små ringer på seg, ikke sånn som OL-ringene eller sånt men de.. lå litt oppå hverandre. Det kjentes som det stakk litt i håndflata og hun slapp dingsen forskrekket, helt overbevist at den hadde liten munn den bet med, men hun kunne ikke se noe, og den gjorde ingenting der den lå på puta hennes.

Hun holdt pusten.

Jordet utenfor vinduet ble ingen åpning med romskip. Det gamle skuret til mormor rørte ikke på seg. Og det gjorde ikke dingsen heller. Hun ble sikkert minst like skuffet som morfar, og skjøv dingsen

bort på nattbordet og snudde ryggen til den. Hun sovnet. Og siden hun lå med ryggen til den og furtet så hun ikke at en liten grønn lampe begynte å blinke på den sakte som en sekundviser..

Da Nina sto opp neste morgen oppdaget hun at dingsen ikke lå på nattbordet. Hun tittet i sengen, under sengen, bak kommoden, overalt, men kunne ikke finne den. Fort løp hun ned på kjøkkenet. – Morfar? Tingen er vekk! sa hun anpustent så mormor ikke hørte. Morfar brettet sammen avisen og så på henne over kanten på brillene. – Dingsen? sa han undrende. – ja, husker du ikke den saken jeg fant i går? spurte hun. Morfar så forundret på henne. – Nå vet jeg virkelig ikke hva du snakker om. Fant du noe i går? I bursdagsselskapet? Du har ikke sagt noe til meg i alle fall! sa han og skulle til å brette opp avisen igjen. – Men moffa! Du erter meg! Jeg viste deg jo den der tingen jeg fant, den med knapper du vet? Og så gikk vi på loftet og du viste meg at du hadde også en sånn i hemmeligskrinet du hadde i en kiste der oppe? Ja, du fortalte hvordan du hadde trykket på en knapp også?

Morfar så på henne et kort sekund så begynte han å le. Nina ble lettet, hun hadde virkelig begynt å lure på om han ertet henne og lot som han ikke husket, men det gjorde han vel selvsagt. – Nei, Nina, nå skrøner du så man skulle tro du var en fisker, sa morfar og tok av seg brillene. – Jeg aner ikke hvordan du har drømt sammen dette, men noen dings viste du meg ikke i går, og jeg var heller ikke oppe på loftet! Nina begynte å bli sint, hun snakket jo sant, og så sa morfar at hun skrønte? Hun trampet med foten. – Nei! Det er sant, jeg kom jo løpende, og hadde gjort noe litt forbudt og funnet den der tingen, og du hadde en likedan ting og… begynte hun og kjente hissige små tårer stige opp i øynene mens hun kjente det som hun skalv, hun var fryktelig sint og ville slå noe fordi morfar ikke husket og trodde på henne engang. Morfar ble alvorlig. – Men snille Nina, jeg mener jo ikke å gjøre deg sint, men du har virkelig ikke vist meg noen dings så jeg aner ikke hva du snakker om nå, jenta mi, sa han alvorlig. Han reiste seg. – Vil du ha frokost?

Nina bare ristet på hodet og løp ut mens hun tørket tårene vekk. Hva i alle dager gikk det av morfar? Hadde han klart å glemme hva de hadde gjort i går? Og hvor var dingsen hennes nå?

Hun løp fort mot trærne og bort til steinrøysa som var så forbudt å klatre i. Hun stirret lenge opp på den, før hun bestemt klatret oppover til der hun hadde set det glimte mellom steinene, og speidet inn mellom steinene alt hun kunne. Hun kunne ikke se noe, og løp hjem til morfar igjen, smøg forsiktig inn i garasjen og hentet en lommelykt før hun fortet seg tilbake. Men selv ikke med lommelykt kunne hun se noe, selv om hun brukte veldig lang tid. Mange steiner ramlet ned mens hun klatret rundt, men hun brydde seg ikke lenger, hun ville bare se om dingsen lå der inne.

Men ingen dings fant hun og ikke noen forklaring på at morfar ikke virket som han husket noe. Skrønte han og lot som, fordi han egentlig ikke hadde villet fortelle henne noe? Hun visste ikke.

Hun furtet og snakket ikke til morfar hele resten av dagen, hun var ute i skogen og lette febrilsk etter tegn, spor eller annet, men ingenting kunne hun finne, og til slutt var det så sent at hun måtte hjem igjen.

Den natten våknet hun av noe hun ikke helt visste hva var. Men når hun satte seg opp i sengen kunne hun se noe lys gjennom de tynne gardinene, og nysgjerrig smøg hun føttene ned i tøflene og dro gardinen til siden. Et grønnlig lys var i skogen. Ikke så veldig stort, men hun så det når hun myste inn mellom trærne. Hun hadde aldri sett noe slikt lys før, og fisket til seg morgenkåpen. Hun smøg ned trappa og lirket døren opp så stille hun kunne, ellers hadde mormor og morfar våknet med en gang, og stoppet henne.

Hun løp så fort hun kunne mot skogen, hele tiden så hun dette grønnlige lyset, og når hun kom inn mellom trærne sakket hun farten. Her kunne hun snuble og hun ville ikke lage lyd, så hun listet seg frem. Likevel syntes hun at hun bråket som en liten elefant, for det kneppet kvister hele tiden. Likevel virket det ikke som hva det nå var mellom trærne ble forstyrret av lydene. Til slutt smøg hun rundt rota på et nedfallent tre og kikket forsiktig rundt og…

Der var det noen. Han hadde ikke hår så det ut som, og rare klær. Hun visste ikke noen som gikk med sånne klær! Det så ut som han hadde hengt laken på seg! Og.. hun var ikke sikker på om det var lyset men det så ut som han hadde litt grønn hud? Hun satt musestille og redd men klarte ikke se bort. Han holdt to hender ut og hadde noe i hendene men hun kunne ikke se hva det var. Og lyset kom fra bakken! Det var ikke så stort lys, men det lyste veldig sterkt. Storøyet kikket hun på han. Han gikk rundt lyset og forsvant litt for henne, hun myste og forsøkte å se tross det sterke motlyset men..

Hun hoppet høyt og skrek da en kald hånd grep skulderen hennes. Hun føk opp og forsøkte å rive seg løs, men han holdt for hardt så hun kunne ikke komme løs. Hun så opp i et ansikt som så litt ut som en gummidukke, han hadde store øyne, nese, munn, ører, men ørene var veldig store, munnen og nesen så ut nesten som hennes men.. han var virkelig litt grønn i huden! Og sorte øyne. Det så i alle fall sånn ut i natteskumringa. Han holdt henne bare helt rolig til hun sluttet å rive i armen sin, så tok han en liten brikke og festet på huden hennes. Så snakket han, og hun hørte rare ord komme ut av munnen samtidig som hun hørte de på vanlig norsk. Hun skjønte ingenting. – Du behøver ikke være redd! sa han. Hun visste ikke om hun kunne stole på det, men forsøkte å slappe av. Og så oppdaget hun at han i beltet hadde dingsen hennes og dingsen til bestefar!

Han så at hun så på dem. – Jeg mistet disse for veldig lenge siden, sa han. – Det er bare fordi du trykket på sporingsknappen at jeg fant igjen denne her, og da visste jeg også hvor den andre var, den som den gamle mannen hadde funnet.

Han smilte til henne, det så ut som litt stivt smil som om man har gummi i ansiktet. – Hva er det for noe? spurte hun forsiktig uten å vite om han ville skjønne henne, og til hennes overraskelse hørte hun stemmen sin si de norske ordene.. men også en metallisk stemme som sa rare ord, slik som ordene hans! Han plukket frem dingsen som hun hadde funnet og morfar sin dings. – Denne her er en sporingsenhet, sa han og holdt opp ‘hennes’ dings. -Med den kan jeg spore hva som helst, og den er koblet til denne her, sa han og pekte på noe hun hadde trodd var en klokke. – Når du trykket på denne knappen begynte mottakeren her å blinke, sa han og viste med å trykke på knappen med sirklene, og en liten lampe blinket på armen hans. – Når jeg hadde funnet sporingsenheten kunne jeg hente nøkkelen! Nå kan jeg dra hjem! sa han.

Hun skjønte ingenting. Han løftet opp morfars dings. – Dette er nøkkelen til romskipet mitt, og uten den kan jeg ikke dra hjem, sa han. – Du skal ha takk for at du fant nøkkelen og sporingsenheten for meg , sa han alvorlig. Nina så storøyet på han. – Men morfar .. jeg viste jo han den der i går, og i dag

husket han ingenting! sa hun. – Du må unnskylde, sa han. – Jeg måtte få han til å glemme. Voksne mennesker har jeg erfart så lett går til myndighetene om de får vite om sånne som meg. Og så får vi ikke reise hjem likevel. Og nå håper jeg du ikke har tenkt å hente noen voksen som hindrer meg i å reise hjem? sa han spørrende.

Nina var ikke riktig sikker på hva hun skulle gjøre. Så ble hun litt mistenksom. Hun hadde da sett filmer om ting fra verdensrommet som kom for å gjøre skade og ta over jorden og sånt. – Hva gjorde du her egentlig? spurte hun med rynket panne. Han smilte. – Jeg har vært på besøk mange ganger faktisk, du skjønner.. jeg har blitt så glad i epler.. han pekte på flere bæreposer med epler av alle sorter som sto på bakken borte ved lyset. – Vi får dem ikke til å gro hos oss. Så hver gang jeg får lyst på epler må jeg komme hit.. og så mistet jeg nøkkelen og kunne ikke reise hjem. – Men hva har du gjort da? spurte hun forbauset. – Jeg har sovet, sa han. – I mange år har jeg sovet, under de røttene der borte, og når sporingsenheten blinket på armen min fortet jeg meg å finne den, deretter har jeg skaffet nye epler og nå.. nå vil jeg bare reise hjem! sa han.

Nina kunne skjønne det. HUn syntes også det var trivelig å komme hjem etter en lang sommer med morfar, selv om hun gledet seg til å komme hit hver sommer. – Kan du love å ikke fortelle noen om meg? Jeg liker ikke å få noen til å glemme, men jeg må for å beskytte meg og mine, sa han. Nina strålte opp i et blendende smil. – Jeg kan love! Helt sikkert! Og forresten er det ingen som ville trodd meg likevel, for alle sier jeg har alt for mye fantasi og finner på så mye, sa hun. Han smilte. – Se her, du skal få en liten ting av meg. Den er kanskje ikke så stor og gjør kanskje ikke så mye, men når den kommer i nærheten av vann synger den, bare hør! sa han. Han holdt en liten klokkeformet dings over en liten vanndam rett i nærheten og ganske riktig kunne hun høre en liten spinkel tinglende sang som fra en spilledåse. Hun tok i mot den som den største skatt. – Om jeg kommer tilbake kanskje jeg knakker på soveromsvinduet ditt? sa han, og hun nikket med skinnende øyne.

Han smilte. Så gikk han mot lyset og trykket på morfars dings, og hun så en litt stor eggeformet noe komme opp av marken. Det åpnet seg en liten dør, han lastet inn alle posene med epler, satte seg inn. Døren lukket seg, og så løftet tingen seg helt lydløst og… poff så var den vekk. Lyset også så det ble fryktelig mørkt, men ikke mørkere enn at hun kunne se enda.

Likevel ble hun stående ganske lenge og stirre opp mot himmelen i håp om å se noe mer, før hun tok den lille bjelleformede tingen og forsiktig kom seg tilbake. Hun sovnet med hånden under puten mens hun klemte hardt hardt rundt den kostelige skatten.

Morgenen etter våknet hun og hånden var tom. Forskrekket for hun opp og lette overalt, først når hun løftet på madrassen fant hun den lille bjelletingen, den hadde sneket seg ned der, og med den største lettelse plukket hun den forsiktig frem. Hun knyttet et av hårbåndene sine på den så hun kunne henge den rundt halsen, før hun gikk ned til kjøkkenet.

Morfar skottet på henne over kanten på brillene og avisen. – Nå, Nina? Snakker du til meg igjen? Spurde han godmodig, og hun løp frem og ga han en klem. – Absolutt, moffa! sa hun. – Så du er ikke sint på meg lenger? sa han og ga henne en klem. Hun lo og ristet på hodet. – Nei, Moffa. Du hadde nok rett, jeg må ha drømt alt sammen! sa hun og smilte stort mens fingeren lekte med den lille bjelletingen rundt halsen hennes, som begynte å tingle en spinkel liten sang når mormor tappet seg et glass med vann…

Post a Comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.