Av og til må alle vi som liker å skrive holde ut en motløshet som truer med å knekke den mest iherdige skriveglød. For noen er det en sjeldenhet. For andre en hyppig gjentagelse i hverdagen.

Det er ikke ofte jeg kjenner meg realt motløs når det kommer til å skrive. Som regel stopper det ved «det er jo ikke sikkert jeg er god nok til å bli utgitt noensinne.. men moro har jeg!».

Dog er det av og til slik at jeg får et svart teppe over meg, som nekter meg å se at jeg faktisk kan. Jeg er jo ikke forferdelig på å skrive ord. Jeg aner ikke om jeg kan måle meg med forfattere som alt er utgitt, men jeg føler jeg er god nok til å i det minste underholde mine venner og familiemelemmer. Det er jo alltid verd noe om ikke annet, men noen ganger føler jeg at hvordan kan jeg engang våge å drømme om en utgivelse?

Det skal jeg faktisk svare på selv. Jeg våger å drømme om en utgivelse fordi vi har lov til å drømme. Jeg kan drømme om å gifte meg med en konge også, selv om sannsynlighetene for det er mindre enn for utgivelse, jeg kan drømme om at jeg en dag våkner med vinger og kan fly, eller at jeg faktisk våkner med superkrefter og en tryllestav. Fordi jeg kan! Jeg har lov! Jeg får lov å drømme!

Mennesker må få ha sine drømmer. Vi må ha lov til å drømme om både realistiske ting og helt urealistiske ting. Det er den beste måten å komme seg gjennom tøffere perioder i livet. Noen mennesker fortaper seg så mye i sine drømmer at de ikke lever noe mellom dem, men det er jo et valg hver enkelt får ta. Realiteten må vi passe på, men vi må få ha våre drømmer. For hvem sa at drømmer alltid forblir drømmer? Hvor mange mennesker har ikke blitt fortalt av bitre, drømmeløse mennesker (ofte foreldre eller lærere) at de må få hodet ut av skyene og slutte med sånt fjås som å drømme, som siden har blåst i det og holdt fast i sine drømmer for så å oppleve de bli en realitet? Hvor mange ganger må noen få vise veldig mange at de tar feil i at drømmer aldri skjer? Mange ganger må man ha en solid porsjon flaks og hell for at det skal skje. Samt selvklart talent for det man drømmer om. Men selv om man skulle mangle talent, hvorfor skal man ikke få drømme likevel?

Så jeg er frekk nok til å feie mørket til side. Jeg er frekk nok til å smile og blunke til meg selv i speilet mens jeg hvisker «hei der, stjerneforfatteren!». For jeg er nemlig det i drømmene mine.

Og kanskje en dag blir det litt sannhet i det også!