Du skriver og skriver. Noen venner leser det du skriver og roser deg opp i skyene. Du suger til deg som en svamp, og vokser en halv meter hver gang. Du kanskje til og med faktisk er ordentlig flink og virkelig kan skrive, og du blir utgitt en dag til og med! Du leser mail som kanskje kommer, kommentarer på facebook om boka di var fin, du får resensjoner i en eller annen lokalavis om hvor stolt journalisten er over lokalboende som nå er utgitt forfatter..
Og så kommer den. Den der ene recensjonen eller den ene personen som sa «æsj, den boka var så dritt så jeg bare dret i å lese resten». Og verden aller fullstendig i knas. Du gråter, vil gi opp å skrive, slakter deg selv, skal aldri mer sende noe inn til forlag og i det hele tatt sparker du deg selv helt ned i grøfta?
Vent.. hva? Er vi virkelig så hudløse at vi ikke kan forestille oss at bare ett menneske er en av svært mange synspunkter, og ett menneske ikke betyr mer enn de førti andre som var fornøyde? Hva? En negativ kommentar og du glemmer umiddelbart de førti fine kommentarene du fikk først, og er for opptatt av å grine og tørke snørr til å høre de neste 20 «ikke hør på h*n, boka di er bra den!» engang.
Jeg synes jeg har merket litt denne tendensen blant alle mine forfatterspire-venner, kunstnerspire-venner og venner som faktisk rett ut er enten kunstner eller forfatter (OG meg selv!!), det er en trend nærmest at man blir sønderknust av en enkelt negativ kommentar om sitt skaperverk. Jeg diskuterte dette litt med en venn i dag over en kopp kaffe (som ble en tallerken med chips, spareribs og litt annet snacks med dip) hvordan dette kan ha seg. Hvorfor er det så utrolig utbredt blant alle skapere? Hvorfor har jeg en opplevelse at det er mer utbredt blant oss som skaper ting enn blant andre folk?
Jeg tror det er fordi vi ikke bare skaper et tekstdokument eller en skulptur, bilde eller hva man nå lager. Vi legger hele vår sjel, vår personlighet og vårt hjerte i det vi lager. Vi går så opp i det at det er helt umulig å klare å skille på person og skaperverk for oss selv. Om en person hater det vi har skapt så hater de oss direkte som person. Man venter spent og dirrende på en bekreftelse av oss selv når vi presenterer det vi har laget. Håper og ber om at vi må være gode nok.
Klart folk flest ser ikke på en bok og sier «æsj, den er søppel, så forfatteren må være en dass». Slett ikke, folk flest tenker sjeldent over personen bak boka de ikke syntes var noe bra i det hele tatt. Men vi selv? Vi tar det som at personen synes vi er akkurat like avskyelige som boka de hater så dypt og inderlig. Og vi krymper oss, og gråter og lurer på hva har vi gjort galt for å fortjene en slik avsky?
Fakta er: For den som ikke liker det du har skapt er du kanskje like viktig som den flua som surra forbi utenfor vinduet. De husker kanskje ikke engang navnet ditt! «ja.. var det ikke noe på R tro? Jeg tror det var noe R. Og en a i navnet kanskje. Ja, jeg tror bestemt det var en A.»
Og vet dere hva? Jeg håper jeg vil fortsette å være så hudløs hele tiden. For det betyr at jeg gir alt av meg selv i det jeg skriver også i fremtiden. Da tror jeg det blir bra jeg. For jeg er jo bra.