Jeg tror alle mennesker har perioder der man lurer på hva man kjemper for. Hvorfor man står på samme sted og stamper, og er man bra på noe i det hele tatt. Vi alle føler nok av og til at vi er ubrukelige, enten i den spesifike situasjonen, eller bare generellt.

I dag har jeg en sånn dag. Jeg føler jeg ikke strekker til, jeg kommer for evig til å være den lavtlønnede forbruks-ansatte som aldri avanserer, aldri får store lønnspålegg, aldri blir forfremmet, aldri føler at jeg faktisk er verdifullt tillegg for noen. Jeg har en slik dag der jeg føler jeg alltid har vært den grå musa som aldri riktig hører med, som aldri er best i noe, aldri er den som er foretrukket hverken som ansatt eller privatperson. Det er alltid alle andre som ringes, som bes om å gjøre vanskelige oppgaver og så videre.

Og jeg føler meg her og nå akkurat like lav på selvtillig på skrivingen. Hvem kommer noensinne til å ønske å gi ut min bok tenker jeg i dag. Og det nytter jo ikke.

Jeg vet jo de fleste liker det de leser når de får lese. Jeg vet jeg er dyktig. Men i dag tviler jeg på om jeg er dyktig nok. Jada, alle kan trene og utvikle seg, men i dag under min svarte sky ser jeg for meg at jeg nok er 80 før jeg kan duge. Orker jeg holde ut så lenge? Gir jeg opp på veien?

I dagens samfunn der vi må jobbe så mye og hardt bare for overlevelse, eller man må sette seg i studiegjeld oppover ørene for å få en bra økonomi en eller annen gang etter studiegjelden er betalt føler jeg at vi mennesker har så alt for liten tid til slikt som gir oss livskvalitet. Jeg har en enorm forståelse for Gold-diggers, som prøver å skaffe seg en rik ektefelle for å kunne leve i sus og dus. Men jeg skulle aldri gjøre akkurat det selv.

Drømmer jeg om å bli kjendis? I grunnen ikke. Jeg har ikke noe behov for å være det heteste på den røde matta, eller at jeg ikke kan gå noe sted uten ape-maske foran ansiktet for ikke å bli kjent igjen. Jeg synes ikke det virker så fristende å se hva jeg spiste til frokost på det hotellet, hvilken veske jeg holder i hånda, at jeg pirket meg i tennene på matbutikken i New York, eller «GISP hun gikk på wallmart!!!» overskrifter. Selve inntekta til en kjendis kunne jo være hyggelig, men ikke alt som følger med i kjølvannet.

Jeg vil bli sett. Jeg vil bli annerkjent. Jeg vil føle meg dyktig. Jeg vil ha en mestrinsfølelse. Og i dag finner jeg den ikke. «Its ok not to be ok» sang Jessi J. Akkurat i dag er jeg ikke helt OK. Jeg er for det meste ok, bare litt nedslått og motløs. Jeg har sånne stunder av og til, og jeg rister dem alltid av meg igjen etterpå. Man får lov å være litt nede av og til. Vi behøver det for å sette pris på når vi ikke er nede. Så i dag er jeg ubrukelig på innsiden. Men ikke i morgen.  I morgen er det nye tak!