Denne boken er en grusom bok å lese. Tristans skjebne er horribel, han er skadet så han ikke kan få barn, og hans familienavn er i ferd med å dø ut. Han fatter varme og medfølelse for Bronislava (som vi først møter under navnet Hildegard) og assisterer henne, koker sammen en drikke for å drive vann ut av kroppen og hjelper Mariana, Bronislavas datter. Samtidig får vi høre litt rundtomkringmysterier, og vi møter Ulvhedin, Villemo og Dominic igjen. Men Marianas skjebne er den som ryster meg helt i det innerste, og nå bør dere slutte å lese om dere ikke vil spoiles for dette blir direkte.

Mariana utsettes for utpressing av «onkel Povl», og misbrukes seksuellt. Etter å ha fått romsnøkkel av Tristan og fått fred noen dager mister hun nøkkelen, Onkel Povl kommer inn omsider og bestraffer henne med regelrett brutal voldtekt. Mariana skades for livet. Hun er nesten katatonisk, ikke mulig å få riktig kontakt med, hun er vettskremt for nærhet av noen mann uansett hvem det er… og ender opp gravid dessuten.

Ulvhedin må rømme fra landet, heldigvis for Mariana betyr dette at de setter nesa mot Danmark, og han kan hjelpe Mariana under fødselen med hypnose. Og vi får møte myrmennene og møte enda mer magi. Herlig herlig!

Jeg er syk langt ned i sjela, rystet i mitt innerste når jeg leser om hva Mariana opplever. Vi får ikke lese om selve opplevelsen. Bare hvordan hun oppfører seg etterpå, skadene på udyret som forgrep seg.. og jeg har som tidligere nevnt svært god fantasi. Jeg kan utmerket vel, med de få ordene Margit beskriver saken, leve meg inn i det og se for meg i fantasien hva hun har gått gjennom. Og jeg lider med henne.

Jeg elsker Ulvhedin for hans evne til hypnose slik at hun sover seg gjennom fødselen. Det er fantastisk hvordan Tristan skaffer henne en jevnbyrdig jente som hjelper henne, er hennes venn og trøster henne. Det er fantastisk å lese om kjærligheten til Bronislava, og enda bedre å vite at hun døde med vissheten å være elsket.

Hele historien med myrmennene synes jeg bare er kvalm. Ikke fordi det er dårligt skrevet, men for alt det representerer. Myrmennene selv synes jeg er ganske tamt beskrevet, helt til slutten der vi får vite mer om dem og «se» dem. Jeg synes det er herlig å lese om Villemo som trygler om hjelp til å imponere, og hvordan Sol hjelper henne.. litt. Jeg ler så jeg rister over «hoppet rundt på bakken som en forstyrret frosk» slik at kjæresten tror jeg er gal. Humoren til Margit er noe jeg trives med og føler meg hjemme med, og jeg lever meg så enkelt inn i bøkene. Jeg klarer ikke dy meg! Jeg bare må le!

Som alltid får man en solid dose konger og slikt her også, og jeg blir temmelig irritert over vanlige folk som diskuterer slike ting som historie og annet som om det var noe man snakket om til hverdags. Ikke engang i dag tror jeg mange sitter over en øl og diskuterer slike ting av «Ola og Kari Nordmann». Jeg er i særklasse for slike interesser kjennes det som, for det meste som diskuteres så jeg hører det er siste PC-spill, nyeste episoden på Game of Thrones, hår, klær, negler, mote, musik, kjæresten, dramaet på forrige fest og ikke intressante saker som historie eller esoteriske emner. Dessverre. Det føles i grunnen ikke helt som om menneskene har utviklet seg spesielt mye siden middelalderen på det punktet, og jeg undrer meg nå om folk flest skulle snakket om slikt da..

Nåvel, jeg klarer nok å overleve det denne gangen også.