Jeg har alltid syntes denne boken er plagsom å komme seg gjennom, men jeg må spise opp de ordene. I det minste litt.

Christoffer Volden har blitt lege. Han jobber på et sykehus i Lillehammer, har følge med Lise-Merete, en for meg totalt ufyselig jente jeg aldri skulle oppholdt meg i samme rom med mer enn 10 minutter uten å kjede vettet av meg. For et fjols!

Margit holder litt igjen på å beskrive henne som usympatisk faktisk. Vanligvis får man slikt slengt i ansiktet ganske så umiddelbart før man får gjort seg opp en egen mening om saken engang, men denne gangen kommer det frem etter hvert. Vi møter nok av stereotyper; Lise-Meretes far Rådmannen, hans sønn, hans hustru, Marit i Sveltens far… Vi får også gjenbruk av Bøddelens datter: Superfattig fattig familie med en vakker og vettskremt datter og totalt uspiselig despot til far som plager livet av henne.

Men Marits reaksjon på møte med omverden er mye mer realistisk enn fant-datra Hilde! Hilde fremstår jo som belest, kunnskapsrik og modig, pratsom og kontaktsøkende. Marit i Svelten er… vettskremt. Uskolert, enkel, kan ikke enkleste saker som å vaske opp engang, hun slikker talerken og skje ren og synes det må jo være godt nok og så videre. Hun skammer seg over sitt enkle språk, tør nesten ikke snakke med folk, det er så mye mer ekte og realistisk!

Men Christoffer? Jeg har alltid likt han tidligere, men nå fremstår han som mer tankeløs enn selv Tarald! Snakker om korttenkt. Han tenker ikke før handlinger, og holder på å ødelegge Marit totalt i sjelen med sine små hvite løgner. Benedikte river opp i han totalt, setter han grundig på plass når han vil hun skal omvende Marits sinn så hun glemmer, og i stedet gander hun han til å se Lise-Merete med familie uten forelskede øyne slik at han dumper fjotten (HURRA!). Nå burde jeg være forbannet fordi Benedikte griper inn i hans følelsesliv på denne måten, men alt jeg kan tenke på er «Til pass for han!» Han fikk det han ba om.. bare ikke helt på den måten han ba om det.

Den scenen der han bekjenner sin kjærlighet til henne på det de tror er hennes dødsleie pga sykehusbakteriene derimot.. jeg tilgir han nesten alt. Men bare nesten. Scenen er så fin at jeg gråter her jeg sitter. Og det blir jo bra til slutt.

Men veien dit er lang, spesielt for Marit. Hun er døden nær ikke mindre enn tre ganger. Første gang redder moderne legekunst henne. Andre gang er det Benedikte som (alle guder velsigne henne) gir virkelig alt så Marit skal få leve og få en sjanse til litt glede i livet, og tredje gang griper nok en gang Marco inn og redder henne etter mordforsøket.

Jeg finner Sander mye mer tiltalende i denne boken. Og det virker som dette er en bok der Margit forsøker å rive seg løs fra sine gamle vaner, hans hustru får vi møte som en relativt overfladisk fyllik, men idet han har gitt beskjed om skilsmissen får vi noen små minutter med henne etter han har gått; Hun knekker sammen, hvisker  frem hvordan hun alltid har elsket han og for sent skjønt at hun burde ha vist det også. Hun viser rett og slett menneskelige følelser! Tidligere er det jo «slemmingene» i boka er bare fæle, og snillingene bare snille. Her møter vi altså Christoffer som egoistisk gjør både det ene og det andre, feigt ber en av de rammede å rydde opp i søla han har laget, slemminger som bryter sammen og tross alt bare er mennesker.. dette føles langt mer realistisk.

At Benedikte og Sander finner tilbake til hverandre er herlig. Jeg liker at André endelig får vite hvem hans far er. Jeg synes det er gøy å lese om hvordan Marco kun ved å møte han en gang etter skolen ordner opp med mobbingen. Jeg tipper vi har en aldri så liten trylleformel om «mer forståelse og omtanke» eller noe var med på kjøpet dessuten. Synd vi ikke fikk høre mer om akkurat det. Synd også at vi ikke får høre mer om Marits forsøk på å passe inn i et moderne byliv i stedet for et husmannsliv.

Det slo meg når jeg leste om hvordan hun fikk nye klær at jeg ikke har fjerneste anelse på mote på den tiden. Derfor lette jeg frem litt bilder på hva Lise-Merete og Marit kunne ha hatt på seg:

Husmenn og bønder kunne kanskje ha på seg noe som dette, dette er fra 1900tallet, svært tidlig.

Her ser man hvordan klesmoten var rundt 1900.

Siste mote fra Paris 1886

Mote fra 1910

Nåvel, det var en total parentes. Og jeg kan vel si at jeg heller hadde valgt klærne til husmenn heller enn moteklærne, snakker om klaustrofobisk?

Marits første møte med hans familie er så rørende. Jeg kjenner på hennes nervøsitet og er forbannet at Christoffer ikke merker noe som helst og trøster henne litt! Bare en liten klem og «Så klart de vil like deg, Marit, herlig land du er jo fantastisk» eller noe. Han har da klart å lyve før, han skulle vel klart å lyve en liten (ikke helt feilaktig, hun er jo fantastisk) løgn til. Hmpfh.

Men om man nå ser bort fra idiotien til Christoffer her, tegner avslutningen på boka opp at det burde bli et vellykket ekteskap tross alt. Han gjør henne omsider lykkelig. Og takk for det ellers hadde jeg dasket han.

Over til neste bok!