Nå får vi en historiebok. Ikke historiebok som i at Margit lekser opp hva hun kan om kongerekker, men som i at André bestemmer seg for å prøve å nøste opp i Petra Olsdatters historie for å finne ut om det dødfødte barnet faktisk var den generasjonens rammede og hvem som i så fall tilhørte Isfolket av barnefaren og Petra selv!

Jeg synes starten på boken er ganske fin. André og Sander slår sammen sine sparepenger og kjøper en bil. Isfolket eier altså nå hele to biler, og er altså nærmest styrtrike! Med bilen stikker André avgårde for å spore opp hva som har skjedd. Jeg liker det jeg leser så langt, om en ungutt i kontrollerte former for «vill og gal» som farter avgårde med bilen som sikkert kjører i svimlende 30 kilometer i timen eller noe slikt.

Nette fatter jeg umiddelbart sympati for, selv om det nok er fordi jeg vet hva som skal komme. Jeg husker henne godt.

Men hjelpe meg, her ramla en nødløsning inn! Dette hørte vi ikke et knyst om i forrige bok! Brått dukker lille Petras eiendeler opp i Isfolkets samling, så Benedikte sender det til André på hotellet hans. Der står det i et brev fra Vanja at slektningene kranglet så busta føyk over de små eiendelene Petra hadde så hun regelrett stjal dem?! Hva i alle dager er dette for noe tull?? Helt utpisk Isfolket for det første, og når var det dette skulle skjedd i løpet av boka egentlig? Det finnes ingen plass i fortellingen i bok 33 som skulle gi noe plass for sånt tøys fra Vanja. Det stinker nødløsning for å kunne forklare hvordan man kom over manuset fra en mormor.

En annen ting er at jeg irriterer meg voldsomt over når André leser manuset. Vi avbrytes støtt og stadig av at han har en og annen refleksjon som ikke tilfører oss noe som helst annet enn irritasjon over at vi stoppes i lesingen av manuset. De fleste refleksjonene er bare tull, og fører ikke til noe som helst av leseglede for meg. Hadde det enda vært en «André stoppet og kjente han ble kald. Han forsto umiddelbart hva dette betydde» eller noe sånt men neida, mesteparten er «han kunne ikke se sammenhengen enda» eller sånt fjas som ikke gir noe som helst. Hva er meningen med disse ustanselige avbruddene? Hold kjeft og les i stedet til du har noe vettig å komme med! En annen ting jeg reagerer på er at sagnet André leser om ikke tar slutt når Havgrim skilles fra sine følgesledsagere. I sagnet får vi likevel vite hva som hendte med Diderik og Herr Natan! Hvordan i all verden kan de som gjenfortalte sagnet vite om det? Jeg kjøper ikke forklaringen om Havgrim som har hatt en visjon av det. Han var ikke rammet, heller ikke utvalgt.

Vi får også høre at medaljongen inneholder en bit av alrunen, en medaljong anskaffet etter ChristerHavgrim.. Det pekes til at Arv Grip må ha gitt rotbiten til begge sine barn. Hvordan skal han ha fått til det? Og hvor er Gunillas rotbit da? Den hørte vi ingenting om! Når han fikk barn og hadde tilgang på å gi noe som helst var jo Alrunen nede i Slovenia. Da må denne rotbiten ha eksistert en stund før Sølve fikk den. Nødløsning nok en gang for å «bevise» at Mali tilhører isfolket. Jeg synes nå historien i seg selv er nok beviser med tanke på andre slektstilhørigheter som ikke har basert seg på sterke beviser (ref Ulvhedin). Her får vi ganske direkte beskjed om hvordan det står til med slektskap, med Ulvhedin får man navnet på hans mor og vet bare umiddelbart hvilken isfolksætling som er hans far. Rett nok en korrekt gjettning i Ulvhedins tilfelle, men like fullt en gjettning.

Men alt dette satt til side vil jeg si at boken er en av de bedre bøkene i sagaen. Den er underholdende og spennende, selv om sagnet i et sagn i et sagn blir litt klumpete gjennomført, og leserytmen forstyrres av unødvendige og relativt inneholdsløse refleksjoner.  Jeg liker godt historien om Vargaby, og selv om historien ikke skrives som typisk sagn eller legende får man forklaringen til slutt i selve historien, at den er nedfortalt fra de som opplevde det til sine barn, og til barnebarn.

Jeg liker svært godt personlighetene her. Selvklart noen stereotyper (den håpefulle ordfører 2 be feks og Egil) men jeg synes Nette, Andé og Mali er friske personligheter. Jeg liker Mali helt umiddelbart, Nette vokser på meg og André virker som den type mann jeg nok hadde blitt småsvermerisk over selv om jeg hadde møtt ham. Det jeg liker ekstra godt er at fortellingen ikke slipper Nette umiddelbart så fort André reiser hjem. Vi leser om en sønderknust eldre kvinne som vurderer selvmort, men samtidig finner unnskyldninger for å utsette det en dag til. Imre har nok noe med den saken å gjøre, de har nok gitt henne kraft å holde ut bare litt til, helt til det går lettere. Jeg blir svært glad for at vi får følge henne gjennom kjærlighetssorgen, og hvordan hun finner lykke med Alfred i etterkanten.

Boken er proppfull av handling, det er mye som skjer, og vi nøster opp i Christer Grips slektsledd nedover. Kun ett individ er på villspor men utover det har man nå ganske god oversikt på slektslinjen etter Arv.

Boken er en slik bok jeg har problemer med å legge fra meg, jeg bare må vite mer, må lese resten, og det tross at jeg har lest den ganske så mange ganger nå, jeg vet jo hva som skjer. Det hjelper ikke, jeg dras (svært villig får jeg tillegge) videre til boken er strekklest rett og slett.

Nå videre til neste bok.