Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 42 Stille før stormen
Blomster paa graven av Jonas Lie Stenen av Olaf Bull Synnøves sang av Bjørnstjerne Bjørnson Jeg har sett BBC Miniserie Anna Karenina fra 1977 Litteraturens betydelse Jeg har lest En reise til jordens indre av Jules Verne. Jeg har lest Kong Salomons Miner av H. Rider Haggard Jeg har lest Nilens Dronning av H. Rider Haggard. Jeg har lest Dødsgrottene ved Kôr av H. Rider Haggard Jeg har lest Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe Jeg har lest Agnes Cecilia – En selsom historie av Maria Gripe Jeg har lest Skygge-gjemsel av Maria Gripe Jeg har lest Skyggenes barn av Maria Gripe Jeg har lest …Og de hvite skyggene i skogen av Maria Gripe Jeg har lest Skyggen over Steinbenken av Maria Gripe Jeg har lest Ravnejenta av Torill Thorstad Hauger En lang vinter gir seg. Rita reflekterer over «Det angår også deg» av Arnold Jacoby og Herman Sachnowitz Automatskrift. Automatskrift fra 2013 Yes. Skjerp dere! SKJERP DERE! Hvil i fred, Jahn. Takk for musikken. Shakespeare er fortsatt en innspirasjon Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Virginia Woolf Quote Godt sagt Jeg har begynt med Bullet journal Jeg har lest Robinson Crusoe av Daniel Defoe…igjen! Språk er facinerende Jeg har lest Anna Karenina av Leo Tolstoy Når man er historie-nerd : Yuki-onna Ikke alle skjønnheter har en penn Sannheten bakom «Solens sønn og Månens datter» Gratulerer med morsdagen! En replengdes avstand Hva vil jeg oppnå med å skrive? Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del fire Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del tre Gjenreisningen av Finnmark Ingen ord Om å få en «eureka» opplevelse mens man skriver Beskyttet: Kezan og Prinsen del 2 Beskyttet: Kezan og Prinsen revidert, del 1 The Dark Crystal Dette fenomenet som kalles skrivetørke Når «legender» går i tusen knas Kezan og Prinsen Hvil i fred, Margit Musikk til inspirasjon Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen!

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen

42stilleforstormen2I denne boken fortsetter det med Demonenes fjell, og nå Runes fortelling. Men først møter vi Ian, en irlender som bestemmer seg for å reise til Norge – Før det er for sent. Hans mors hjemland. Og i perioder stikker Tengel den onde hodet frem for å vise at det nærmer seg.

Runes fortelling er så kort! Jeg tror nok at Rune hadde kunnet fortelle i gjentatte bøker om sine opplevelser, men han holder det til Isfolkets skjebner. Det er svært opplysende å få vite om Tengel/Tan-gihls tid og det Rune oppfattet, men det er spennende spennende at det finnes så mange hull i hans fortelling. Akkurat på de riktige stedene har ikke Rune vært med, og kan dermed ikke fortelle hva han gjorde på De fire vinders fjell, eller når han forsvant i 30 dager samtidig som Tilii forsvant.

Dette er slikt jeg liker! Relevant historie! Jeg kan ikke annet enn å tenke dette har jeg lest før; Finne svakheter og svar på forlengst glemte gåter og så videre, men hva gjør vel det? Mens vi går gjennom slektstreet får vi også nevnt de potensielle fiender man står framfor, og både vi og rådet fører mental liste. Synd man ikke hadde mye bilder på den tiden, tenk så mange feller man kunne unngått ved å ha bilde på de rammede? Noen har man sett i et syn. Noen kjenner de gode rammede igjen selv ved eget øyesyn, men ellers må man stole på sin egen fornuft. Det setter enda mer spiss på det hele.

Men.. Maris barn var ikke verd å nevne ved navn, men jommen har vi ikke plass til å nevne samtlige demoner som dras frem på scenen med navn? Unnskyld meg? Det der var bare for å briljere med naturdemoner og månedemoner og alskens andre begreper om demoner og navnene deres, hva de gjorde og hva de kunne. (Forøvrig kjenner jeg igjen ene demonen, han kommer til å gjenbrukes i en fremtidig fortelling, sånn totalt off the record. Han må være en av Margits favoritter.)

Jeg reagerer også på hvor veloppdragent språk demonene fører. Igjen er vi inne på snillinger er kultiverte, slemminger overhode ikke. Alle demonene fører et dannet språk. Skulle da virkelig mene at de ikke kunne brydd seg mindre om delikate barneører og slike ting og ført sitt sedvanlige språk? Men neida, ikke Isfolkets forbundsfeller!

Innimellom får vi små hint om Ians reise, hvor syk han er, og jeg liker han umiddelbart. Jeg vet ikke hvorfor, hans personlighet fremkommer egentlig ikke så tydelig i de små avsnittene vi får så langt, men likevel fatter jeg en sterk sympati med ham. Det kan være fordi vi innledningsvis får vite han er dødsdømt, og bare av den grunn synes man litt ekstra vel om han. Dessuten er jeg nok anelsen farget av det jeg vet skal komme når det kommer til fortellingen, og liker han litt ekstra mye på grunn av dette også.

Men jeg blir litt irritert på delene om Tengel den onde. Bare for å veie opp for en og en halv bok der vi får Isfolkets historie og ramset opp «våre» forbundsfeller må selvklart Tengel den onde svært så praktisk begynne å liste opp sine egne for seg selv. Hva? Hvorfor måtte du nå det da, Margit. Det hadde jo blitt så utrolig mye mer spennende om vi ikke visste et fnugg av hvem han hadde på sin side! Visst kan vi jo gjette, alle de onde rammede og så videre, onde makter og bla bla, men det er jo så mye mer spennende om vi bare må gjette!

Og igjen får vi se hvordan slumrasket som Tengel den onde bruker som «fotsoldater» og spioner overalt fører et slurvete og ukultivert språk. Tror dere virkelig at kun de som har lærevansker og snakker et dårlig språk blir kriminelle? Og hvorfor må du på død og liv skrive slang-tale overalt? Er det for å slippe å skape en personlighetsbeskrivelse som får oss til å forstå hvem av de kriminelle som er svært enkle og har dårlig utdannelse?

Sjamanene kaller på de fire åndene, Luft, Ild, Jord og Vann. De kommer, og er utrolig snørrhovne. Jeg liker dem ikke, beklager å måtte si det men de er ufordragerlige. Joda, elementene finnes, men hadde jeg kunnet velge å si «Glem det, jeg tror på noe annet i stedet» hadde jeg nok gjort det på flekken. De har kun en eneste en som tror på dem igjen, og de anropes endelig og får sjanse til nye «tilhengere» og kommer der med den snørrhovne nesa-i-sky-mentaliteten? Bittelitt takknemlighet takk. Man kan da oppføre seg en liten anelse høvisk? De klarte da det mot Irovar, og til og med overfor en liten rot! Neida, jeg forventer da ikke de skal kaste seg nesegrus foran levende mennesker, de er tross alt fundamentale elementer som kan gjøre mer enn noe menneske kan men de kan jo .. oppføre seg!

Nåvel, møtet i fjellet avsluttes og de gjør seg klar. Og nå går det unna! De rekker ikke engang komme frem til flyplassen før de er oppdaget. Fra nå og ut skjer det noe omtrent hele tiden og det er bare å holde seg fast. Tengel den onde er på vift og igjen får vi små hint om skrivelser i avisen, iaktagelser og slikt som ikke rett ut forteller at det gjelder Tengel den onde, men vi lesere er gløgge. Spesielt jeg som nærmest har memorert sagaen. Så jeg vet! Og det er spennende!

Egentlig begynner jeg å bli litt lei kjærlighetshistorien mellom Nataniel og Ellen. Kanskje mest fordi vi så ofte har fått servert «vi burde ikke» gjennom flere bøker og det her er strukket til det ekstreme. Må det utheves støtt og stadig? Det pirkes inn både her og der. Andre som tenker «de burde ikke være sammen» om dem. De som tenker det selv. Det påpekes «jeg vet min plass» igjen og igjen. Vi har fått det med oss nå. Man må ikke pirke det inn i boka en tyvetalls ganger før man husker det, kjære Margit. Og slike enorme mengder klisjeer? Jeg får litt sukkersjokk av enkelte scener mellom Nataniel og Ellen, det må jeg innrømme. Som ung tenåring fant jeg det usigelig romantisk og gråt litervis på disse sidene. Nå derimot synes jeg det bare blir alt for mye.

Ellen kommer til Kornblomsten for å finne ut om det er Tengel den Onde der og møter Ian. Jasså, kan man se på furer i ansiktet at det er «langt fremskreden kreft» nå? Det var jeg ikke klar over. Ellers skulle jeg nok selv tolket furer i ansiktet som «gammel før tiden», «herjet», «sterke smerter», «mye sorg» eller noe annet lignende. Å stille en så korrekt diagnose på furer er vel ellers noe ikke engang leger kan vel?
Og går virkelig Ellen så fem på Tengel den ondes renker? Er hun virkelig så naiv, etter alle advarsler, alt de har fått vite, og alt de allerede vet om Tengel den onde og hun bare rett opp og ned tror på at han vil gi avkall på evig liv og makt for å dø? Ensom, ulykkelig sjel? Alvorlig talt, for noe sprøyt. Og i tillegg står altså hun selv ansikte til ansikte med den onde stamfaren, og nekter å tilkalle Nataniel.. som er utvalgt til å kjempe mot ham.

Bare noe av dette kan bortforklares med magi og påvirkning fra Tengel. Det er vel uansett hevet over enhver tvil for oss lesere at det må være Tengel som ligger bak dette fjåset. Jeg har alltid fnyst av denne delen og ment at Ellen var det vekeste kortet av de fem utvalgte. Gabriel var ikke utvalgt til annet enn å føre notater. Det skjøtte han fint. Men dette her beviste at Ellen var den svakeste. Jeg forstår helt enkelt ikke hvorfor hun ble utvalgt til oppdraget i det hele tatt.

Men det er spennende. Helt ulidelig, neglebitende spennende. Jeg kjenner pulsen øker, jeg må skjerpe meg for ikke å lese kun hvert tiende ord bare for å komme fortere frem, for egentlig vil jeg jo ikke lese alt for fort. Jeg vil jo egentlig strekke det ut, nyte det lenge, men det er komplett umulig å lese sakte med vilje. Jeg drar ubarmhjertig videre i en spenning så kraftig at jeg merker jeg holder pusten lange stunder av gangen og at musklene kramper seg mens jeg leser. En av isfolkets svarteste stunder avslutter denne boken, og denne boken er nok nummer 1 på cliffhangers skulle jeg påstå.

Nå har jeg ikke tid til å skrive mer, for neste bok må leses på røde rappen!

Post a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.