Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 43 Et streif av ømhet
Blomster paa graven av Jonas Lie Stenen av Olaf Bull Synnøves sang av Bjørnstjerne Bjørnson Jeg har sett BBC Miniserie Anna Karenina fra 1977 Litteraturens betydelse Jeg har lest En reise til jordens indre av Jules Verne. Jeg har lest Kong Salomons Miner av H. Rider Haggard Jeg har lest Nilens Dronning av H. Rider Haggard. Jeg har lest Dødsgrottene ved Kôr av H. Rider Haggard Jeg har lest Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe Jeg har lest Agnes Cecilia – En selsom historie av Maria Gripe Jeg har lest Skygge-gjemsel av Maria Gripe Jeg har lest Skyggenes barn av Maria Gripe Jeg har lest …Og de hvite skyggene i skogen av Maria Gripe Jeg har lest Skyggen over Steinbenken av Maria Gripe Jeg har lest Ravnejenta av Torill Thorstad Hauger En lang vinter gir seg. Rita reflekterer over «Det angår også deg» av Arnold Jacoby og Herman Sachnowitz Automatskrift. Automatskrift fra 2013 Yes. Skjerp dere! SKJERP DERE! Hvil i fred, Jahn. Takk for musikken. Shakespeare er fortsatt en innspirasjon Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Virginia Woolf Quote Godt sagt Jeg har begynt med Bullet journal Jeg har lest Robinson Crusoe av Daniel Defoe…igjen! Språk er facinerende Jeg har lest Anna Karenina av Leo Tolstoy Når man er historie-nerd : Yuki-onna Ikke alle skjønnheter har en penn Sannheten bakom «Solens sønn og Månens datter» Gratulerer med morsdagen! En replengdes avstand Hva vil jeg oppnå med å skrive? Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del fire Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del tre Gjenreisningen av Finnmark Ingen ord Om å få en «eureka» opplevelse mens man skriver Beskyttet: Kezan og Prinsen del 2 Beskyttet: Kezan og Prinsen revidert, del 1 The Dark Crystal Dette fenomenet som kalles skrivetørke Når «legender» går i tusen knas Kezan og Prinsen Hvil i fred, Margit Musikk til inspirasjon Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen!

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet

En bok jeg sukket over som tenåring, men som ikke helt holder like bra mål nå når jeg leser den med kritiske øyne må jeg innrømme.

43etstreifavomhetJeg liker umiddelbart Ian, jeg likte ham allerede i forrige bok og mitt inntrykk blir bare bedre og bedre. Jeg tror jeg kunne blitt forelsket i en Ian i virkelige livet om jeg møtte ham! Han er en sympatisk fyr, utseendet litt anonymt i begynnelsen og selvklart dras det frem at han er syk og kommer til å dø.

Tengel den onde har inntatt Lindealleen. Benedikte dør. Alle snufser og gråter, og jeg kan bare tenke «hei vent nå folkens, hva tuter dere for? Hun er rammet! Dere får snakke med henne enda en stund!» Men klart jeg forstår dem. Likevel levde hun lenge, og hun ofret seg så de andre kunne komme seg unna. Og idiotisk nok er det kun det navngitte barnet til Mari som dør. Såklart. De anonyme barna forsvinner og reddes. Abel dør. Og Ellen er borte.

Det er en vond og sår start for meg å lese denne boken, fordi det er så mange som er drept. De første offer har falt, og jeg undrer over hvorfor han ikke like gjerne tar resten i samme runde. Hvorfor spare de andre?

Og tror du ikke Margit klarte å klemme inn litt sex? Skjønt sex.. vel, halverotisk var det vel, mer for pansermannen enn for oss lesere kanskje men jeg flirte litt for meg selv av Halkatlas løsning.

Tilfangetagelse av Halkatla, Rune og Marco. De underskjønne demoner og hekser kommer til unsettning, inspirert av Halkatla som tok seg av Pansermannen på nesten samme vis forfører de alle slemminger, og de fleste dør. Jeg irriterer meg over «forenklet dialog» der Margit forsøker å skrive slik de prater hele tiden. Rune har brukket benet, men har ikke blod slik mennesker har, og man lurer litt på hva slags jobb svartenglene gjorde med ham tross alt. Han har ikke puls, kan ikke dø, og har ikke blod.

Marco er fortsatt utrolig anonym. Jeg får ikke ordentlig grep på ham! Han fremstår som usigelig vakker. Javel, skjønnhet er faktisk ikke alt, se bare på Tova som tradisjonellt sett ikke har det folk anser et vakkert ytre og jeg synes hun er tusen ganger mer personlighet enn Marco. Visst, han er da sympatisk nok men jeg får likevel ikke noe grep på ham. Han er ikke beskrevet, han bare finnes. Svært snodig med tanke på at han skal være så fremtredende? Og jeg må fnise og le når jeg kommer til den scenen der han kysser Tova. Jeg ser for meg Tova som veldig lav. Og Marco svært høy. Alt jeg klarer se for meg når jeg leser dette er hvordan han omtrent må brette seg dobbel for å kunne kysse henne. Jeg må være så uromantisk at det ikke finnes, som tenåring sukket jeg henført av dette! Men det er jo fint da. Når jeg har ledd fra meg av mine egne mentale bilder.

Tova og Ian. DER har vi ømhet. De finner hverandre i et lite forsøk å skape et barn så Ian har noe igjen i verden. De har ikke sterke følelser for hverandre der og da, men de liker hverandre, og Tova holder på å falle for ham. Hun har jo sine komplekser, og lar alle få høre om dem så fort hun har sjansen men Ian parkerer henne temmelig direkte der, og for det elsker jeg ham litt! Det er ganske slitsom å være rundt noen som hele tiden påpeker sine utseendemessige feil og mangler. «jeg hørte deg første gang» liksom. Men hele denne delen er utrolig fin. Slik ømhet og fin stemning mellom dem. Jeg liker det. Det er fin-fint!

Tengel den onde. Ond ond ond. Men rimelig… jeg vet ikke hva jeg skal si nå. Han virker stupid, intelligentløs. Dum rett og slett! Enn så lenge er han ond og skremmende, men også dum. Mystiske magiske vogner? Han har da kunnet følge omverden såpass fra sin dvaletilstand, og har vært ute i Heydrich sin kropp i første verdenskrig. Biler fantes faktisk da, og Heydrich brukte de nok flittig! Hva er nå dette for noe? Han må jo vite hva biler er da tross alt. Han var på «frifot» i ukevis før Targenor fikk tak i han med fløyten sin den gang!

Margit har en grei flyt i fortellingen. Det er spennende, smertefullt spennende på visse plasser. Halkatla stikker nesen frem og er frekk og freidig, forsøker å forføre menn i alle retninger og er temmelig ensporet på dette. Men jeg liker henne. Jeg irriterer meg over hvordan det forklares hele tiden hvor godt Tova og Halkatla forstår hverandre fordi de er tvillingsjeler, samme sjel reinkarnert. Så i stedet for «døden vandrer i gatene» er det nå samhørigheten mellom disse to som dras frem støtt og stadig.

Og så… og så får jeg krampetrekninger. Margit skriver inn seg selv i historien. Hun møter Gabriel og Nataniel på et sykehus og.. drar seg selv inn.
FY Margit! Det er helt forferdelig! Jeg likte det ikke som ukritisk tenåring, og jeg liker det enda mindre nå. Det dro ned hele boken fra en fin bok til helt forfedelig. Beklager Margit, men nei, det der går bare ikke! Selv om hun skriver muntre små saker som at det tok henne 7 år å innse de ikke hadde strykejern, og å lære å sette på potetene før resten av maten og så videre. Jeg mistenker hun forteller ting fra sin egen husmorstilværelse. Det hjelper ikke, Margit! Dette ødela hele boken for min del. Alt jeg leser i etterkant drukner i dette her. Og at Gabriel skulle buse ut med småsaker til en villt fremmed? Jeg har mer tiltro til Gabriel enn at han skulle gjøre noe slikt. Og at Nataniel skulle snakke så åpent? Det kjøper jeg ikke et lite sekund engang! Og jeg blir bare oppgitt over Gabriel og Margit som sammenligner stamtavler, Margit herstammer fra alle disse fine navnene som Isfolket har fulgt i Sverige og så videre. Hva hører det hjemme i boken å gjøre? La gå at Margit har vevet inn isfolket i forbindelse med navn fra stamtavlen sin men dette går over styr i hennes iver av å vise opp hvem hun stammer fra.

Men nå glemmer vi det (som best jeg kan i alle fall) og fokuserer på den ekte berettelsen. Ians dødskamp er smertefull, jeg får tårer i øynene og klump i halsen av den. Det er utrolig godt beskrevet og jeg biter mentale negler tross at jeg vet hvordan det går. Og svartenglene kommer, helbreder ham så han kan være med videre, helt enkelt fordi han skal bli far til et isfolksbarn! Det er litt hollywood-slutt på den biten det må jeg si meg enig i, men en gang i mellom smaker en Hollywood/Disney-avslutning svært deilig! Her er jeg utrolig glad for den! Av og til smaker det godt med urealistiske avslutninger som gjør at alt går bra likevel. Fordi tross alt; Her er det ikke helt over enda. Det går ikke superbra fra nå og ut. Vi må gjennom mye mer enn så lenge. Det er ikke noen Disney-slutt på hele isfolks-sagaen vi får, bare på en liten liten bit av det.

Det føles som en del av synsingene nå på slutten kommer til å bli omfangsrike, men det har nok sammenheng med at det hender så mye i bøkene nå. Det skjer utrolig mye på korte sider, og gjør at jeg nesten mister pusten. På Lindealleen oppdager de et synsintrykk som har innprentet seg på vinduet Silje hadde med seg fra Isfolkets dal. Lille Tilii har innprentet seg der, og både Dida og Targenor er rystet. Hele isfolket også i bunn og grunn. Det er en bitteliten puslebrikke i et stort puslespill og jeg biter nervøst på neglene tross at jeg vet hvorfor, hvordan, hvem, når, hva og så videre. Det spiller ikke så stor rolle om jeg vet utfallet av hele sagaen alt, for dette er spennende!

Ulvar og Kolgrim hentes frem, for å hevne seg og lage problemer for de utvalgte fem. Ja, Ian regnes vel nå som en av de. Scenen er opprivende og vond, men så utrolig fin, og Nataniels hemmelige styrke kommer opp i dagen. Det er helt fantastisk og trekker boka umiddelbart opp fra «dritt» til «ganske bra» etter Margit-fadesen, dette var noe vi behøvde nå for å få tilbake gleden over sagaen! Det går virkelig slag i slag, man får ikke mange pusterom mellom alt som skjer, og boken avslutter like spennende som forrige bok, i en cliffhanger som nærmest kommanderer deg til å gripe neste bok fort som fy. Så kan du gjette min tenåringsfrustrasjon over å måtte vente minst en måned på neste bok, noe jeg heldigvis slipper nå.

Post a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.