Denne gangen har det tatt meg uker å komme gjennom boka. Såpass lenge at jeg må forte meg å sniktitte litt på boka igjen for å faktisk huske alt som skjer. Virkeligheten har kommet litt i veien for lesing, samt at boken tidvis har vært tung å dra seg gjennom.
De fleste av bøkene nå på slutten er relativt fullspekket med handling. Det skjer enormt mye også i denne boken. Det innledes med kampen til Tarangaierne, mot Tan-Ghils eget avkom fra Tarangai. Jeg synes det er ganske bra skrevet men får litt hetta av at åndene, som ikke kan gripe inn i virkeligheten, likevel ikke har problemer med å skyte våpen, tenne lightere, bruke strålekastere og slike moderne saker for å vippe de eldgamle krekene av pinnen. Jada, jeg ler så jeg rister men samtidig er det litt langsøkt etter at det bok etter bok er utpekt at åndene ikke kan inngripe fysisk for å åpne dører og slike ting. Nå tells det plutselig ikke lenger? Men når Rune kommer knatrende med en diger, tung motorsykkel og raser ukontrollert avgårde ler jeg så tårene triller. Det er intressant at det vinkles fra Gabriels side ofte.
Lynx sender demoner og folk til det store sluket i alle retninger. Det jeg finner litt intressant er at han slenger i vei en gjeng men ignorerer resten. Hvorfor? Han hadde jo kunnet stikke alvorlige kjepper i hjulene ved å sende alle han får tak i hele tiden? Hvorfor gjør han ikke det? Litt sadistisk katt og mus-lek kanskje?
Og de møter Tobba. Brått får en av Tengels tilhengere komme tilbake som svært ung. Hvorfor kan nå hun det plutselig? Det fortelles jo at de hviler i ondskap og kommer tilbake slik de var når de døde. Hun var jo utgammel! Og det blandes inn guder i alle retninger. Alle mulige guddommer og smådjevler hales frem av Margit her. Kali fremstilles som den onde usympatiske siden av seg, selv om Kali har en dualitet slik alle andre guddommer har. Demonene til Ingrid spiller på Kalis makes hevntørst og omvandler dermed han til noe helt annet enn han normalt fremstilles som, og i det store og det hele føles det meste snudd på hodet. Ikke minst føles det ganske surrealistisk midt i det hele når Ingrid og fem elskovssyke demoner avtaler stevnemøte for god gammeldags sex, rett på sak, midt i det hele. Hmmmm…?
De tre gamle heksene/heksegubben Hanna, Grimar og Vega braker sammen. Som ung lo jeg så jeg ristet, men nå synes jeg mest det er.. patetisk. Ikke spesielt imponerende heksekunster, spesielt ikke siden vi hele tiden får høre hvor farlige de er. Silje har hardnakket holdt på at Hanna ikke var udelt ond. Jeg har alltid vært enig med henne, også nå. En liten kjerne av medmenneskelighet og medfølelse fantes i Hanna, selv om hun nok gjorde de fleste av sine gode handlinger for Siljes del av egoisme og for å sørge for slektens overlevelse så de kunne følge Tengels bud men likevel. Jeg er helt på Siljes side her. Og likevel.. jeg er litt skuffet og synes på mange måter det er litt tragisk. At Hanna og Sol får møtes igjen er fint, jeg liker godt hvordan Hanna og Grimar velger å vende ryggen til sin herre. At også Vega mer eller mindre gjør det samme skjønt ikke like åpenlyst er en trivelig overraskelse. Men jeg kan ikke fri meg fra at jeg synes kampen mellom heksene er litt skuffende.
Men Sølve! Der er jeg fornøyd. Sølve bruker sin sterkeste kraft og lokker Gabriel til seg. At Heike omsider får vinne over sin plageånd er heller ikke negativt i mine øyne. Nå er jeg fornøyd!
Men de tre sorte ridderne? Lords of times? Alvorlig talt. Jeg blir sint og oppgitt faktisk. Her holder det at kun en eneste troende er i live så er guddommen sterk og kraftfull, se bare på Shama. Shama har ikke mistet noe av sin kraft fordi Tan-Ghil er den eneste gjenlevende troende. Og de sorte ridderne ble ikke påvirket av den ene som hadde «vokst fra sitt fjas». Men mens Nathaniel og Ian leter opp og hypnotiserer barna til å glemme svekkes brått de sorte ridderne. Hurra fordi det betyr at Rune reddes, men det er for selvmotsigende!
I det store og det hele en temmelig forvirrende bok. Det hopper hit og dit i handling, det skjer så mye at man egentlig ikke får riktig hode og hale på noe. Det føles nesten litt som om dette var en bok som burde vært handlingsmessig splittet opp i to bøker slik at man hadde kunnet få ordentlig med detaljer fra det meste som skjer. Som det er nå får vi litt for lite detaljer og det blir litt for mye rot. Dette er ikke en av de beste bøkene til Margit, men hun imponerer med noen små lommer her og der med svært gripende berettelser, som for eksempel hvordan Sølve overvinnes, hvordan Hanna og Sol får møtes, hvordan Gabriel får den lille alrunen.. og ikke minst når Halkatla kjemper for Rune, og hvordan Rune sørger over Halkatla. At Margit som vanlig doserer med å presentere sin egen tro som fakta får vi vel bare sukke litt over i det stille og være overbærende med. Hun har sin tro, den skal jeg ikke ta fra henne, men er hennes tro den eneste korrekte? Jeg får av og til den følelsen at hennes tro er en sevlfølgelighet og andre som tror annet er enklere sjeler. Det er neppe hennes intensjon å presentere det slik men.. av og til føles det slik likevel.
Men nå som jeg da omsider har lykkes å slepe meg gjennom boken kommer en bok som får meg til å veksle mellom gråt, glede og panneklasking av de store dimmensjoner. Neste bok omhandler Marco, og en nesten umenneskelig oppgave som legges på ham: Gåten om Lynx!