Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket - Bok 46 Det svarte vannet.
Blomster paa graven av Jonas Lie Stenen av Olaf Bull Synnøves sang av Bjørnstjerne Bjørnson Jeg har sett BBC Miniserie Anna Karenina fra 1977 Litteraturens betydelse Jeg har lest En reise til jordens indre av Jules Verne. Jeg har lest Kong Salomons Miner av H. Rider Haggard Jeg har lest Nilens Dronning av H. Rider Haggard. Jeg har lest Dødsgrottene ved Kôr av H. Rider Haggard Jeg har lest Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe Jeg har lest Agnes Cecilia – En selsom historie av Maria Gripe Jeg har lest Skygge-gjemsel av Maria Gripe Jeg har lest Skyggenes barn av Maria Gripe Jeg har lest …Og de hvite skyggene i skogen av Maria Gripe Jeg har lest Skyggen over Steinbenken av Maria Gripe Jeg har lest Ravnejenta av Torill Thorstad Hauger En lang vinter gir seg. Rita reflekterer over «Det angår også deg» av Arnold Jacoby og Herman Sachnowitz Automatskrift. Automatskrift fra 2013 Yes. Skjerp dere! SKJERP DERE! Hvil i fred, Jahn. Takk for musikken. Shakespeare er fortsatt en innspirasjon Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Automatskrift Virginia Woolf Quote Godt sagt Jeg har begynt med Bullet journal Jeg har lest Robinson Crusoe av Daniel Defoe…igjen! Språk er facinerende Jeg har lest Anna Karenina av Leo Tolstoy Når man er historie-nerd : Yuki-onna Ikke alle skjønnheter har en penn Sannheten bakom «Solens sønn og Månens datter» Gratulerer med morsdagen! En replengdes avstand Hva vil jeg oppnå med å skrive? Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del fire Beskyttet: Kezan og Prinsen – Del tre Gjenreisningen av Finnmark Ingen ord Om å få en «eureka» opplevelse mens man skriver Beskyttet: Kezan og Prinsen del 2 Beskyttet: Kezan og Prinsen revidert, del 1 The Dark Crystal Dette fenomenet som kalles skrivetørke Når «legender» går i tusen knas Kezan og Prinsen Hvil i fred, Margit Musikk til inspirasjon Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen!

Bokanmeldelser, Leseglede

Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet.

46svartevannetSå var vi her. Det svarte vannet, bare tittelen sier det meste. Her kommer det til å skje. Noe som har med det svarte vannet å gjøre helt åpenbart, men vi gjetter jo umiddelbart sluttstriden.

Begynnelsen er åndeløs på et vis. Det virker litt som Margit forsøker å beskrive en stund der alt står stille. Jeg blir litt oppgitt når Margit begynner å mumle om tusen håpefulle øyne fra dyr. Det er så sin sak å spøkefullt personifisere dyr innimellom (jeg lo meg for eksempel fillete av Shane i tidligere bøker der alle hundens aktiviteter ble lagt frem med humoristisk tone), jeg gjør det innimellom for moro med min egen pusekatt, men fakta er at dyr er dyr, ikke mennesker. De tenker og resonerer ikke på samme vis som vi gjør, og jeg synes Margits personifisering av dyr av og til blir strukket litt tynt. Likevel er det ikke noe som egentlig trekker ned selve fortellingen, det er bare meg som har folk som anser dyrene som mennesker litt opp i halsen og får en lett allergisk reaksjon på at det også tidvis virker å skje i boksammenheng.

Noe jeg virkelig blir litt mentalt hissig på er disse utvalgte. De går der sammen med Nathaniel, det ypperste isfolket kunne oppvise, svartengleblod, stormdemonblod, nattdemonblod og syvende sønns syvende sønn og så videre og så videre.. en person som står framfor sin største prøvelse, han som nå trenger all støtte, all selvtillit og all kraft han kan behøve for å klare sin oppgave.. og så går de der og klanker ned på ham med å navngi den ene etter den andre av forfedre som de gjerne skulle hatt der for deres relativt begrensede evner? Hva i alle dager er nå dette for noe? Hvor korttenkt kan man bli? «Hei, vi vet at du er den utvalgte og alt det der, men den og den og den var bedre enn deg på dette og dette», er det slik man heier frem og inngir tillit til ens evner plutselig? Men han er da ikke så mye bedre, Nathaniel heller. «Ja! Jeg er klar til å ta kampen opp nå. Ubesluttsomhetens lange tid er forbi!»
Hm. Burde den ikke vært det alt i Demonenes fjell med den innledende seremonien der kanskje? Det var jammen meg ikke for tidlig. I bok etter bok har de kjempet og sloss mot Tengels utvalgte slemminger, overvunnet den ene hindringen etter den andre og nå plutselig bestemmer han seg for å faktisk være utvalgt. Omsider. Godt jobbet, Nathaniel. Skjønt hvem kan klandre ham med den heiagjengen som går og ønsker seg andre? Det gjør det bare litt bedre når det er de som hevder de ikke behøver disse andre likevel. Og det er jo litt naivt å undre på om Tengel døde av å rase ned en skrent med en kjede døde steinmennesker rundt beina når han åpenbart er udødelig etter sin runde med grottevandringer, selv for Gabriel. Selv om jeg også trekker litt på smilebåndet av fortsettelsen der.

Nåvel. De finner det andre stedet. Og jeg føler meg temmelig dumforklart når de skal konstantere saker, det er så overforenklet at jeg føler meg behandlet som en 10åring. Og hvordan kan man høre at «et stille sus» egentlig er et enormt drønn utrolig langt borte? Og ikke minst.. var det ikke litt praktisk at forfedrene bare sånn helt uten videre visste hva dette «andre stedet» var bare fordi Sunniva den eldre pekte ut det på kartet? Vips så vet forfedrene hva som gjemmer seg der, og hvordan man åpner de magiske portene! Ganske praktisk ikke sant?

Det er litt langtrukkent når det beskrives hvordan de opplever å havne der inne hver og en. Men det gjør egentlig ikke mye, det er mye bedre med litt overdetaljerte opplevelser enn moralprekner. Og så skjer det. Jakten på krukken, kampen med Tengel den onde. Jeg blir skuffet når han latterliggjøres, mens jeg som ung skrek av latter over hvor tragisk det hele var. Og jeg får fnatt over de stadige små stikk til kristendommens gud. «Men vårherre var vel mer opptatt av å telle sine kirketilhengere» og slike setninger smyger seg inn absolutt overalt. I hele serien, men akkurat her svært merkbart. Det kunne Margit virkelig ha spart seg for.

Slutten er enorm. Dramatisk. Knusende og fullstendig hjerteskjærende. Ondskapen beskrives som uhyggelig vakker, til og med Isfolkets utvalgte faller for den til magien avtar. Det er forferdelig og vakkert og tragisk og fantastisk. Dette er Margit i sitt ess her hun skriver. Og boken slutter i en helt utrolig cliffhanger som river hjertet mitt i stykker.

Post a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.