Så var vi her. Det svarte vannet, bare tittelen sier det meste. Her kommer det til å skje. Noe som har med det svarte vannet å gjøre helt åpenbart, men vi gjetter jo umiddelbart sluttstriden.

Begynnelsen er åndeløs på et vis. Det virker litt som Margit forsøker å beskrive en stund der alt står stille. Jeg blir litt oppgitt når Margit begynner å mumle om tusen håpefulle øyne fra dyr. Det er så sin sak å spøkefullt personifisere dyr innimellom (jeg lo meg for eksempel fillete av Shane i tidligere bøker der alle hundens aktiviteter ble lagt frem med humoristisk tone), jeg gjør det innimellom for moro med min egen pusekatt, men fakta er at dyr er dyr, ikke mennesker. De tenker og resonerer ikke på samme vis som vi gjør, og jeg synes Margits personifisering av dyr av og til blir strukket litt tynt. Likevel er det ikke noe som egentlig trekker ned selve fortellingen, det er bare meg som har folk som anser dyrene som mennesker litt opp i halsen og får en lett allergisk reaksjon på at det også tidvis virker å skje i boksammenheng.

Noe jeg virkelig blir litt mentalt hissig på er disse utvalgte. De går der sammen med Nathaniel, det ypperste isfolket kunne oppvise, svartengleblod, stormdemonblod, nattdemonblod og syvende sønns syvende sønn og så videre og så videre.. en person som står framfor sin største prøvelse, han som nå trenger all støtte, all selvtillit og all kraft han kan behøve for å klare sin oppgave.. og så går de der og klanker ned på ham med å navngi den ene etter den andre av forfedre som de gjerne skulle hatt der for deres relativt begrensede evner? Hva i alle dager er nå dette for noe? Hvor korttenkt kan man bli? «Hei, vi vet at du er den utvalgte og alt det der, men den og den og den var bedre enn deg på dette og dette», er det slik man heier frem og inngir tillit til ens evner plutselig? Men han er da ikke så mye bedre, Nathaniel heller. «Ja! Jeg er klar til å ta kampen opp nå. Ubesluttsomhetens lange tid er forbi!»
Hm. Burde den ikke vært det alt i Demonenes fjell med den innledende seremonien der kanskje? Det var jammen meg ikke for tidlig. I bok etter bok har de kjempet og sloss mot Tengels utvalgte slemminger, overvunnet den ene hindringen etter den andre og nå plutselig bestemmer han seg for å faktisk være utvalgt. Omsider. Godt jobbet, Nathaniel. Skjønt hvem kan klandre ham med den heiagjengen som går og ønsker seg andre? Det gjør det bare litt bedre når det er de som hevder de ikke behøver disse andre likevel. Og det er jo litt naivt å undre på om Tengel døde av å rase ned en skrent med en kjede døde steinmennesker rundt beina når han åpenbart er udødelig etter sin runde med grottevandringer, selv for Gabriel. Selv om jeg også trekker litt på smilebåndet av fortsettelsen der.

Nåvel. De finner det andre stedet. Og jeg føler meg temmelig dumforklart når de skal konstantere saker, det er så overforenklet at jeg føler meg behandlet som en 10åring. Og hvordan kan man høre at «et stille sus» egentlig er et enormt drønn utrolig langt borte? Og ikke minst.. var det ikke litt praktisk at forfedrene bare sånn helt uten videre visste hva dette «andre stedet» var bare fordi Sunniva den eldre pekte ut det på kartet? Vips så vet forfedrene hva som gjemmer seg der, og hvordan man åpner de magiske portene! Ganske praktisk ikke sant?

Det er litt langtrukkent når det beskrives hvordan de opplever å havne der inne hver og en. Men det gjør egentlig ikke mye, det er mye bedre med litt overdetaljerte opplevelser enn moralprekner. Og så skjer det. Jakten på krukken, kampen med Tengel den onde. Jeg blir skuffet når han latterliggjøres, mens jeg som ung skrek av latter over hvor tragisk det hele var. Og jeg får fnatt over de stadige små stikk til kristendommens gud. «Men vårherre var vel mer opptatt av å telle sine kirketilhengere» og slike setninger smyger seg inn absolutt overalt. I hele serien, men akkurat her svært merkbart. Det kunne Margit virkelig ha spart seg for.

Slutten er enorm. Dramatisk. Knusende og fullstendig hjerteskjærende. Ondskapen beskrives som uhyggelig vakker, til og med Isfolkets utvalgte faller for den til magien avtar. Det er forferdelig og vakkert og tragisk og fantastisk. Dette er Margit i sitt ess her hun skriver. Og boken slutter i en helt utrolig cliffhanger som river hjertet mitt i stykker.