Mens havet bruser i ørene hennes står hun stille med lukkede øyne. Alt er svart. Brusende svart. Hun kjenner hvert bølgeslag som om det er et kjærtegn over trommehinnene.
Ensomheten bekymrer henne ikke. Ensomhet er bekvemt. Ensomhet er forløsning fra alle de krav hun normalt møtes med. Nå er hun seg selv. Helt alene, helt fri, helt i ett med stormen som raser rundt henne. Den er likevel ingenting mot den stormen som raser på innsiden. Ingenting er noe mot den stormen.
Stormen løfter håret hennes. Det tunge, brusende fallet av strå som normalt henger ned rundt hennes torso som et kjærtegn. Nå slår det vilt i vinden og hun kjenner det liver opp hele hennes sjel. Som alltid er hun lykkeligst når det føles som huden går i tusen biter av de små nålene regnet blir i den kraftige vinden. Hun vibrerer, det dirrer i hud og hår, hun er elektrisk, kan nesten ikke stå stille. Likevel er det nå hun står mest taus, og bare tar inn all energien som bryter løs rundt henne. Hun er mest på nåler når hun sitter i stillhet blant andre mennesker.
Det er nesten slik at hun vil ta av seg alle klær. Kjenne nålene mot hele kroppen og ikke bare ansiktet. Den siste lille rest av anstendighet forhindrer henne der. En liten stund til lar hun normene styre handlinger.
Men en dag kommer normene til å ha liten verdi og hun vil glemme dem. En dag skal hun fly.