Jeg har i grunnen ofte fundert litt på det. Som regel ikke mer enn et par minutter om gangen, før jeg slår meg til ro med at for meg er en god bok en bok jeg liker å lese, og gjerne vender tilbake til.
Jeg behøver ikke komme tilbake til godbitene hver uke. Ikke engang hvert år. Men jeg vil gjerne ha følelsen i meg å ville lese denne om igjen ved en eller annen anledning. Om det nå måtte være om 10 år eller om 10 dager.
Jeg har aldri lagt vekt på at det må være en prisbelønnet forfatter. Det må ikke være en spesifik type litteratur. Om jeg kan kjøpe den på Narvesen eller kun finner den i bok-butikker bekymrer meg heller lite. Boken må fange meg! Det er ikke mye kiosklitteratur som fanger meg. Jeg kommer på tre forfattere i farta, Bente Pedersen med Raija-serien, Trude Brænne Larsen med Ulveøyne, og Margit Sandemo med alle sine bøker jeg følger i tykt og tynt. Utover det har jeg vansker med å feste meg ved kiosklitteratur, men jeg har åpent sinn for dem.
Mange fordømmer kiosklitteratur som uspiselig og dårlig litteratur. Hvorfor det? Man kan la være å like en type litteratur, men det må da ikke gjøre det til dårlig litteratur. Holder det ikke med å si «jeg personlig liker det ikke men det fungerer jo åpenbart for mange andre» eller noe? Holder ikke det? Bare fordi jeg ikke rådigger cowboybøker synes jeg jo ikke folk som leser det hører hjemme i søpla. Hver sin smak og så videre.
Som sagt, for meg er det viktig at historien fanger meg. Noen forfattere klarer det dårlig. Andre på et par rader. Kate Mosse var for meg en ny opplevelse når jeg kjøpte hennes bok Labyrinten spontant. Ellers liker jeg å ha en viss innsikt i sjanger på forfatter, og hva andre lesevenner synes fordi det gir meg en viss anelse hva jeg kan forvente meg. Det er jo ikke garantert at jeg vil like det mine lesevenner liker, men da får jeg en viss idé. Med andre ord kan jeg vel neppe kalle meg altetende på bøker. Likevel var det noe med bokens tittel som dro i meg, og jeg spontankjøpte boken. Og elsket den rått og hemningsløst. Jeg vet ikke om jeg kan sette fingeren på hvorfor. Men på den andre siden behøver jeg vel egentlig ikke heller. For meg er det nok at jeg liker boken.
Som 11 eller 12 år gammel fikk jeg boken Sølvhingsten av Elyne Mitchell. Det var min første innbitte frenesi på bokfronten. Jeg leste den, gråt og åpnet den umiddelbart på nytt. Jeg tror ikke det er mange bøker jeg har lest så mange ganger som den som ung. Som voksen er den vel neppe helt i min målgruppe, men jeg bærer den med meg i hjertet mitt fordi den gir meg en liten smak på det å være en tenåring så fanatisk oppslukt av noe som bare en tenåring kan være. Det er på mange måter en nydelig følelse når det gjelder noe såpass ufarlig som en ungdomsbok om hester.
Til syvende og sist tror jeg ikke jeg er den som kan fortelle deg som leser om en bok er en god eller dårlig bok. Din smak er ikke lik min nødvendigvis. Den kan være det, eller det skiller stort. Jeg kan bare dele med meg min egen tanke om boka, fortelle om mine opplevelser, og dele synspunkter og tanker. Når det kommer til en bedømmelse blir det jo uansett din egen smak som avgjør om du er enig med meg eller ikke.