Når verden faller sammen som flytteesker er det godt å ha hånda di å holde i. 
Skjønt det er ingen som ser at du holder min hånd, eller at jeg holder din. For dem er du ingenting, for meg er du alt. 
Du har alltid vært der, og jeg tror du går ved min side til jeg skal vandre der ingen annen fot kan gå ved min side. 
Jeg tror hæren fløtte meg du kommer til å leie meg frem også der. 

Selv om jeg ikke kan forklare hva du betyr for meg, hverken til deg eller noen andre, er vel du den som kan forstå det best. Du er som jeg, en ensom ulv som forsøker å ha flokkinnstinkter, og som innerst inne sørger fordi du ikke kan ha det. Samhørighet er noe vi ikke kjenner, du og jeg. Vi har alltid gått alene sammen. 

For meg er du alt. Du har fått meg gjennom tenår i smerte og skjulte tårer, og lært meg hvordan sommerfuglen bryter ut av sin ham for å gå fra stygg til vakker. Men jeg kanskje er litt rar? Jeg syntes sommerfuglen var finere før, fordi den da hadde så mye gjemt i seg selv. Den er jo vakker nå også, men det var noe eget med den før. 

Du har alltid våget å stikke haken frem. Vise bestemte meninger, flire hjerteløst av idiotiske blondiner som driter seg ut med moteklær og sminke uten å skjønne det selv, le av deres dybde på størrelse med vannpytten vi pleier få ved postkassa mens du kunne seg meg dypt inn i øynene med dine egne som ingen noensinne ser og si «Men du, elskede venn, du er hele oseaner og univers av dybde, for du ser og du forstår». 

Og jeg kunne føle meg dyp der og da, som om jeg har noe å bidra med, noe folk vil ha. Men når det kommer til krita var det ingenting der. 
Men likevel var du alltid der. Du er der enda. Og fortsatt er det ingen som ser deg. Ingen skjønner. Og jeg vil ikke fortelle. Det er mitt, privat, de har ingenting med det.

For meg er du alt. For andre er du ingenting. Du er luft, finnes ikke, regnes ikke med. 
Og jeg innser i dag at for meg var du det viktigste når jeg behøvde det som mest. En overlevelse. En virkelighetsflukt. Det er vanskelig å krype inn i tomme armer. Jeg er takknemlig men også sorgfull. Ingen barn skulle behøve en som deg. Ikke som eneste venn. Jeg er merket av ingenting. Og ingen ser merket.