Nina

Nina

Nina er min yngste skapelse men var den første til å bli publisert i filmform! Novelle og film for barn.

Les mer
Nona

Nona

Nona er mitt eldste arbeide. Jeg har hatt følge med henne i mange år, og håper jeg en dag får publisert henne. Nona er en fortelling innen sjangeren Fantacy, der jeg har frie tøyler og selv skaper min egen verden

Les mer
Kristin

Kristin

Kristin har jeg arbeidet med i rykk og napp. Hun er en krevende jente, fordi hun ikke har rot i Fantasy-miljøet. Pga dette krever det at jeg gjør min jobb med bakgrunnshistorien

Les mer
Homepage / Bokanmeldelser / Rita reflekterer over Heksemesteren - Bok 5 Ildprøven
Når «legender» går i tusen knas Kezan og Prinsen Hvil i fred, Margit Musikk til inspirasjon Automatskrift Automatskrift Vi har mistet Minken Fosheim Jeg har lest Anne Franks dagbok..igjen. Dagens bok-craving If I Can Stop One Heart From Breaking – Dagens dikt Sommerlesning – er du med? Jeg har lest Stormens Vandrer av Dan Hörning Noen dager elsker man kjæresten sin mer enn andre dager. John Michelet er død Jeg har lest Svärdspel i Hadarlon av Dan Hörning En Hustavle Sagaen om Isfolket – Podden del 23..og en halv?! Sagaen om Isfolket – Podden del 23 Sagaen om Isfolket – Podden del 22 Sagaen om Isfolket – Podden del 21 Sagaen om Isfolket – Podcast del 20 Podcasten så langt Sagaen om Isfolket – Podden del 19 Sagaen om Isfolket – Podden del 18 Sagaen om Isfolket – Podcast del 17 Sagaen om Isfolket – Podcast del 16 Bokgasmisk! Sagaen om Isfolket – Podden del 15 Sagaen om Isfolket – Podden del 14 Sagaen om Isfolket – Podden del 13 Sagaen om Isfolket – Podden del 12 Sagaen om Isfolket – Podden del 11 True story Sagaen om Isfolket – Podden. Del 10 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 9 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 8 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 7 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 6 Sagaen om Isfolket – Podden. Del fem Sagaen om Isfolket. Podden, del fire Sagaen om Isfolket – Podden. Del tre Sagaen om Isfolket – Podden. Del 2 Sagaen om Isfolket – Podden. Del 1 På lista over lesestoff Lang vei tilbake På ønskelista Når glorien falmer Biblioteket i Ljusdal endelig åpent igjen! Et Hjem – Av Henrik Ibsen Om å skrive dagbok Bibliotek igjen snart! Kilder for fakta Bakgrunnsarbeide er så viktig Automatskrift Japansk bokinnbinding Ville bare dele denne med dere Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 6 De hellige hulers land Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 5 Klippehulens folk Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 4 Steppevandring Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 3 Mammutjegerne Jens Bjørneboe – Uten en tråd Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 2 Hestenes dal Rita reflekterer over Jordens Barn – Bok 1 Hulebjørnens klan Hva gjør en bok til en bra bok? Automatskrift Lag din egen notatbok Automatskrift Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 47 Er det noen der ute? Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 46 Det svarte vannet. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 45 Legenden om Marco Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 44 Den onde dagen 10 feil forfattere gjør Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 43 Et streif av ømhet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 42 Stille før stormen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 41 Demonenes fjell Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 40 Fanget av tiden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 39 Rop av stumme røster Rita reflekterer over sagaen om Isfolket – Bok 38 Skjulte spor Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 37 Skrekkens by Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 36 Trollmåne Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 35 Vandring i mørket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 34 Kvinnen på stranden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 33 Nattens demon. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 32 Hunger. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 31 Fergemannen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 30 Utysket Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 29 Lucifers kjærlighet Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 28 Is og ild. Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 27 Skandalen Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 26 Huset i Eldafjord Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 25 Engel med svarte vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 24 I jordens dyp Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 23 Våroffer Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 22 Demonen og jomfruen Rita reflekterer over Sagaen om isfolket – Bok 21 Djevelkløften Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket- Bok 20 Ravnens Vinger Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 19 Dragens tenner Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 18 Bakom fasaden Rita reflekterer over Sagaen om Isfolket – Bok 16 Galgeblomsten

Bokanmeldelser

Rita reflekterer over Heksemesteren – Bok 5 Ildprøven

Jeg har lest heksemesteren bok fem – Ildprøven, av Margit Sandemo.

heksemesterenildprøve5Bok nummer fem tar opp der bok fire slutter, med reisen til Theresenhof, og innleder med et mellomspoll som gjør meg både utålmodig og rastløs, samt at jeg hopper på stolen der jeg sitter yr av glede over det jeg nå vet skal komme. Og jeg feies umiddelbart med i en malstrøm av hendelser som får meg til å bokstavlig talt miste pusten.

Den ondskapsfulle kraften viser seg igjen, og Hertuginnen havner i storm bokstavlig tat, får oppleve «banden» (som jeg kaller dem i mitt stille sinn) i sin fulle kraft, jeg fryder meg fyrstelig over det og hvordan Hertuginnen viser sitt gode sinnelag når hun insisterer på å takke dem personlig etterpå.

Når de siden når frem til Theresenhof og jeg leser om den fine herregården blir jeg lykkelig. Bondejenta i meg klør i hendene etter planløsninger og bilder, men jeg må ta til takke med min egen fantasi. Og vet dere hva? jeg ser det for meg som et forvokst Lindealléen, en hel del større og langt mer utsmykket. Kanskje noe som på dette bildet?

20130808_teresenhof

Nå er akkurat dette Kaiservilla in Bad Ischl, og det har faktisk vært i hendene på Habsburgerne, det var en av de svært mange sommerhusene de hadde. Det er jo ikke helt utenkelig at Theresenhof kunne sett ut som dette?

Nåvel, det var et lite sidespor. Jeg er redd det kommer noen til 😉 Videre til fortellingen. Når Tiril føder sitt første barn blir jeg litt snurt. Hun drømmer underlige, rare ting, at barnet kommer til å få lide for Móris «dumheter» som ung har man jo fått utallige hint om til det punktet at man nesten er litt lei, det visste vi allerede har jeg litt lyst til å si mens hun drømmer, og at hun så våkner midt i fødselen og så mister bevistheten får meg til å lure litt. Hun har jo ikke hatt noe problemer, den minst problematiske graviditeten i universets historie sånn ca, og så dør hun nesten rett opp og ned under fødselen? Jeg får ikke hode og hale på det må jeg innrømme, de skylder på at hun har vært blodfattig, men hvordan kan man være så blodfattig og ikke merke det engang litt? Nåvel, jeg slår meg til ro med at ingenting med barnet, skapelsen eller fødselen er normalt på noe vis, så det må vel være noe i dette, og så må jeg også huske at jeg har ikke født selv heller, samt at den ene fødselen er ikke den andre lik.

De får så noen koselige år uten problemer og jeg får tid til å hente inn pusten min igjen. Deretter blir jeg faktisk nesten sint når Keiseren selv kommer og hilser på, og etter å ha hemmeligholdt Tirils far i mer enn 20 år fomler Theresa det til med å plumpe ut med det mer eller mindre ved å reagere totalt åpenlyst på et eneste navn. Det føles feil synes jeg, når hun har vært så duktig i alle år. At Móri skulle gjette en hel del fordi han ser så mye mer enn andre er en sak, men at hun så overtydelig avslører seg selv overfor sin bror Keiseren blir veldig.. bekvemt for historien. Men jeg glemmer det raskt, når de bestemmer seg for å oppsøke «pappa» for å få klarhet i visse spørsmål blir det fart i sakene igjen.

Dette møtet blir veldig forløsende for Hertuginnen, hun kan løsrive seg fra en over tyve år gammel drøm og får et pladask ned på rumpa fra sine rosa skyer. Veldig praktisk at det skjedde nå i berettelsen, med tanke på at hun har vært enke såpass mange år og dermed ikke ramler fra den reddningslina pladask ned i et ekteskap som er et rent mareritt. Jeg synes likevel hun tar litt lett på det, javisst en hel natt i tårer, men vi snakker faktisk om en mann man mistet jomfrudommen til, ble gravid med og fikk se seg selv gift med et eldre svin i stedet for sin ungdoms kjærlighet, man skulle tro en som har lidd så lenge over å gi opp sin datter kanskje skulle tatt det hardere med sine brustne illusjoner på toppen av det hele. Men i mitt indre unnskylder jeg henne med at hun har levd så mange år side ved side med Tiril og Móri, og sett hvordan det skal være i et lykkelig ekteskap, og at det kanskje dermed ikke smerter så mye å se i øynene det hun kanskje ubevist har insett for lenge siden?

Enda mer underlig synes jeg det er at hun og Móri ankommer huset uten et lite kremt av advarsel fra hele flokken med ånder som ser omtrent alt. Ikke engang et lite rykk i jakkekraven når de går inn i rommet med biskoper og kardinalen selv samlet. Er de totalt blinde og døve plutselig? Jeg kan finne en unnskyldning i amuletten som vi nå vet at alle i solordnen bærer, det kan jo være den som gjør at de ikke hører og ser, men likevel. Móri reagerer jo umiddelbart ansikt til ansikt med Kardinalen, men burde han ikke reagert litt før? De kommer seg i alle fall ut fort som fytterakkern, og så tas vi med på en vill jakt i reneste James Bond stilen, noe jeg elsker. Nå skjer det ting igjen!

Når man så lærer barna å kjenne ettersom de fødes, får navn og vokser opp føles det litt som at boken og forfatteren hopper masse kjedelige hverdagssaker som jeg likevel gjerne skulle lest i typisk Sandemo-humor, om hvordan ville Taran herjer og flørter til seg alt mulig og hvordan Villemann fortjener sitt kjælenavn. Jeg vil vite mer om disse årene!

Erlings ankomst er en overraskelse for meg første gang jeg leste boken, men ikke nå som jeg er inne på tosifret antall gjennomlesningen. Fram til dette synes jeg det er underlig at han ikke har gitt lyd fra seg via brev eller bud når han ikke har hørt fra dem i alle årene, men det viser seg jo at Catherine har holdt unna brev fra Theresenhof i alle år og jeg blir ikke overrasket. Heller ikke hennes tyveri overrasker meg. Hvordan hun har oppført seg mot Erling burde ikke være en overraskelse for noen, Margit har gjort et grundig forarbeide på meg som leser med sin beskrivelse av personligheten.

At de også begir seg ut på nye eventyr er nesten som forventet, jeg synes egentlig de har vært realt late noen år! Derimot forundres jeg av deres naivitet, at de tror forfølgerne har gitt opp. Og igjen ingen advarsel til Móri før det er for sent? At de kommer seg inn på  Habitsburg borgen er ikke så overraskende.

Igjen, sidespor. I ren kuriosa har jeg søkt opp slottene som Margit navngir. Eller forsøkt i det minste.

Under har dere to bilder av Habsburg eller Habichtsburg, først et bilde av hvordan det ser ut i dag, og under en rekonstruksjon av hvordan det kan ha sett ut. Det stemmer at borgen ligger i Salzburg-traktene og at større deler er rasert av krig eller mangel på vedlikehold etter at det nye større palasset ble bygget. Litt fler bilder finnes her.

20130808_habitsburg1

20130808_habitsburg2

Nå, det var habsburgerne. Von Grabens finnes i Østerriket fra omtrent 1314 der vi hører om Fredrich I Von Graben, men noen Wilfred Von Graben finnes ikke som jeg kan finne. Borgen Graben finnes i Slovakia, ikke på andre siden av dalen fra Habichtsburg. Men hva jeg kunne finne så eide Von Grabens slottet Scholss Kornsberg:

20130808_vongrabens

Nå, enda litt mer sidespor, som jeg advarte dere om. Videre.

Nå skjer alt i boke i rasende fart. Móri får omsider opp ørene og det hagler advarsler, og alt går til helsike. Som vanlig nær sagt. Vi regnet vel egentlig med at forfølgerne skulle finne dem, gjorde vi ikke? Derimot ventet jeg ikke resultatet, og hopper alltid utålmodig på stolen når jeg avslutter boken. Det føles alltid som at «sove nå? Glem det!» om det tilfeldigvis er kveld når jeg leser boken, så klok av skade prøver jeg å planlegge dette til en dag jeg kan hive meg over neste bok umiddelbart.

Denne boken har et tempobytte som gjør at jeg mister pusten, men også får muligheten til å få den igjen senere, avslutningen første gang jeg leser den får meg til å rope «hei, vent nå litt» mentalt og når jeg kjøpte bøkene ettersom de kom ut var jeg nesten forbannet over ventetiden på to tre måneder før jeg kunne lese hvordan det gikk. Snakker om cliffhanger! Snakk om lese-tortur? Dette er Sandemo på sitt beste, hold oss på pinebenken slik jeg husker det fra Sagaen om Isfolket, mens vi lesere tellet TIMER til vi kunne få hånda på neste bok.

Post a Comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.