Jeg har lest heksemesteren bok sju – Vergeløs, av Margit Sandemo.
Neste bok innledes med et enormt sukk av lettelse når cliffhangeren kuliminerer i et enormt klimaks. Jeg blir alltid rent matt i denne delen av historien enda jeg nå selvklart vet hvordan det kommer til å gå. Jeg behøver alltid legge fra meg boken noen minutter og smile idiotisk mens jeg puster ut.
Når Móri og familien skal avgårde for å redde de andre er jeg svært spent, første gang jeg leste boken lurte jeg på hva denne skal bringe meg. På en måte føler jeg en merkelig kombinasjon av svært fornøyd og utrolig skuffet. Det føles litt som en majoritet av boken er en «vomfyll-bok», på en måte er jeg kjempeglad og fornøyd over en «beina på jorden» del i fortellingen, samtidig som jeg nå er så vant til ånder og magi at det blir.. hverdagslig.
Vi snakker nå om en overklassefamilie der barna oppdras etter prinsippet se pen ut på kommando og utover det ikke høres og ikke synes. Men at en slik overklassefamilie skulle skyfle en hertuginnes barn inn på et serveringsrom? Snakk om skandale.
Selve fortellingen om godsets barn, som først er ett men viser seg å være to, er svært rørende, og jeg liker at de yngste søsknene til Dolg får stikke frem haken og synes litt gjør meg rørt. Men naiviteten til fremfor alt Dolg overrasker meg, vi snakker om en som har blitt skjult, trodde de virkelig at familien skulle bli glad over oppdagelsen? Men vi snakker fortsatt om barn her, så jeg lar det bare gli forbi.
Når alt siden blir rullet frem i lyset, katta ut av sekken om du nå skjønner hva jeg mener, fylles jeg av en skadefryd som bare jeg kan føle. Margit har bearbeidet meg godt, og jeg fryder meg virkelig. Og ved en beslutning om giftemål glitrer øynene mine og jeg flirer idiotisk igjen, også der er jeg grundig og villig bearbeidet av Margit og jeg fryder meg. Og at også den jødiske magiske læren dras frem i lyset og vises frem er noe jeg setter stor pris på. Margit kan sin magi!
Når jeg har lest denne boken er jeg fornøyd men samtidig litt skuffet. Jeg har kanskej vennet meg til at den ene boken overgår den andre så til de grader at en jordnær bok uten magiske forklaringer gjør meg skuffet og snytt. Om man ser bort fra dette så liker jeg faktisk denne fortellingen, og haster videre til neste bok. Margit drar og lokker i meg slik at det er umulig å la være uansett.