Jeg har lest heksemesteren bok åtta– Rittet mot vest, av Margit Sandemo.

Denne boken åpner direkte i en av cliffhang’erne, vi har på en måte gått litt tilbake i tiden her, og jeg lider med i hver eneste skrekk og redsel hele veien.

Sorgen og angsten over det hun tror må være uhåndterbar for henne, om jeg hadde sett noen jeg elsker bli drept foran mine øyne for så å bli torturert og mishandlet på alle tenkelige vis hadde nok jeg hatt store problemer med å beholde noen form av verdighet eller ikke knekke sammen selv.

At historien også tar en uventet vri med en ordensbror gleder meg stort, kanskje fordi det viser at det alltid finnes håp?

Og så eksploderer det omternt. Åndebanden i direkte aksjon, solens orden faller på kne som vanlig, dette kjenner vi igjen fordi det skjer hele tiden men jeg flirer godt hver eneste gang. Dyret har jo en forkjærlighet for å rive buksebaken av folk, og jeg ler like høyt hver gang. Og innimellom latteren griner jeg som en unge over Móris reaksjon på det hele.

Når berettelsen går videre med hvordan Dolg finner det andre av de gamle soltegnene blir jeg utålmodig og irritert. Det er noe som mangler. Treet i amuletten er tross å ha ligget over to tusen år i sumpete gugge i vann fortsatt ikke råtnet bort, ikke engang tegn til råte! Hvordan? Det finnes tre som er lagret helt tørt som likevel har råtnet bort, det mangler en liten forklaring på hvordan dette kan ha seg. Jeg kan selv dra en konklusjon om den sterke magien denne er besatt med og så videre, men hadde det ikke føltes bedre om Margit forklarte det som en del av fortellingen?

Jeg blir så glad og lettet når Dolg får vise den magiske kraften fra det folket vi nå har forstått han forsøker å redde, fremst med å hjelpe sin mor. Jeg tenker mitt om at helbredelsen ikke var fullstendig første gang han hjalp sin mor utenfor borgen, men jeg slår meg til ro med at alt var fullstendig, men at hun ble syk umiddelbart etterpå pga svekket immunforsvar og så videre.

Nå raser jeg videre til neste bok!