I dag har jeg tenkt mye på en venn.

En venn som i over ett år har kjempet hardt og hatt mange tunge stunder på veien. En venn, som har grått mange fortvilelsens tårer, som har vært frustrert, på randen å gi helt opp, og til tider så knekt at hun ikke så for seg å bli ferdig. Jeg har trøstet, vært beina på bakken som har fått henne ned fra panikken, som har holdt henne på plass når hun har følt verden har forsøkt å kaste henne av, og som har minnet henne på at tross hennes følelse av å være ubrukelig er hun faktisk ganske fantastisk tross alt. Jeg har lyttet og trøstet, klappet på hodet og kommet med synspunkter. Jeg har synset og tenkt, fortalt og vist, pekt og minnet henne på at i mørket blir de fleste redsler ganske mye større enn de faktisk er.

Og i dag har Fivrelden sin mastergrad. Gjennom alle motganger, gjennom alt som har skjedd lykkes hun likevel. Jeg er stolt. Riktig stolt! Hun har tatt sin mastergrad, og ingen kan vel være stoltere enn jeg.
Jo, kanskje mor, selvklart, men stolt er jeg likevel!