Dette er en av de bøkene jeg både elsker og.. kanskje ikke direkte hater – jeg klarer nok aldri hate en Margit-bok- men jeg blir ganske oppgitt innimellom.

Familien har omsider kommet hjem, men får for seg å ta en lynvisitt til Sigillions borg for å finne han og frigjøre slaver. Reisen går i velkjent stil med sovedrikk, reise utenfor tid og rom, men en av dem laget med vilje en svakere drikk til seg selv. Hvem andre enn Mõri? Men det ble ikke han som fikk den, det ble Villemann som fikk oppleve litt. Høres kjent ut? Les om igjen Demonenes fjell! Ikke at jeg personlig klager 😉

Det jeg elsker mest er jo så klart madragene. Margit får oss til å forelske oss i dem, jeg er så pottetrent Margit-fan nå at jeg adlyder hennes minste vink og blir helt forelska. Og hvordan kan man klare å ikke bli forelsket i disse bedårende ku-lignende tofotingene med en slik fantastisk intelligens? Hele fortellingen om Sigillion og hans kvinner får meg til å bli litt kvalm. Jeg forstår ikke engang hvordan kvinnene kunne bli besvangret, her er det noe Margit litt elegant hopper over om arts-kompatabilitet og så videre. Ikke engang hest og ku kan få avkom sammen, hvordan skulle da et reptil og en primat klare det? Nei, det var litt drøyt langsøkt, Margit.. jeg må få lov til å synes det. Skjønt jeg flirer av hvordan disse utyskene er vettskremt for snille Nero av alle ting. Snilleste vakreste hunden i verden jo! Jeg hadde stor morro av at de brukte språkbrikkene for å forstå Nero. Kanskje litt langsøkt det også, men skitt au, det er adskillig mer urealistiske saker som skjer i boka enn akkurat den lille biten.

Vi får en real overraskelse (kan jeg jo sladre om) om hva åndene egentlig har gjort med Nero og Dolg sammen. Dette forvansker ordentlig og gir dem et handicap. Men likevel klarer de overvinne hindrene og det gode vinner som vanlig.

Danielle kommer hjem før de andre, og blir regelrett dumpet i skogen ved Theresenhof, hvilket vi får høre mer om senere. Madragene skal selvklart komme hjem dit de også, og de tar med urtene som forlenger liv. Ja, det er en egen historie det der. Men Margit da! Jeg føler for å rulle med øynene adskillige runder når jeg leser om den der biten. At man kan forsvare hennes evolusjons-fantasi med at ikke mennesket alene var eneste art som utvilket intelligens og så videre er en sak, selvklart er det plausibelt at andre arter har hatt intelligens før primatene kom til, men .. At de skulle overleve millioner av år basert på urter og en komatøs tilstand? Den er tung å svelge, selv for en blind Margit-fantast som meg. I bunn og grunn er det dette jeg har mest vansker med å svelge og komme forbi i hele serien tror jeg. Jeg kjøper det bare ikke, det høres ikke troverdig ut selv om jeg virkelig anstrenger meg for å late som. Hadde hun dårlig tid når hun funderte på dette? Eller var det biter hun ble tvunget å kappe bort for at boken ikke skulle bli for lang?

Men selvklart tilgir jeg Margit igjen. Jeg er for forelska i Madragene helt enkelt!