Dette er nok den boken jeg er kortest i min resensjon av tror jeg. Det foregår liksom ikke så enorme saker i den føles det som.

Vi begynner med Danielle, som er kald og ensom i skogen, hun har rett og slett gått seg bort. Hun treffer en tømmerhugger som tar seg av henne (i all ærbarhet, selv om han har planer om å forsøke seg på henne til han får se monogrammet på underklærne og besinner seg). Han får henne hel og velberget hjem igjen.

Som den totalt uskyldige piken hun er faller hun med dunder og brak for den ganske kjekke og barske mannen som lar henne få føle seg liten og hjelpeløs mens han er stor og sterk riddermann. Hun er eksakt like romantisk anlagt som Rafael, men herlig uskyldig slik alle piker på hennes alder burde være på den tiden. Hun liker å bli beskyttet rett og slett.

Senere i fortellingen oppsøker de en klosterruin der kardinalen har blitt sett flere ganger, de finner skatter han har gjemt unna der samt en hel del hemmeligheter han har gjemt der så ordenen ikke får tak i de. Han hadde jo planlagt å være den siste stormesteren, noe han ikke ble. Selvklart havner de i skuddlinjen for ordensbrødrene igjen. Vi som lesere får vite en hel del, men likevel virker det som ordenen fortsatt bare famler i blinde.

Jeg har en følelse at denne boken først og fremst er en slags fyllningsbok som bare skrives for å.. skrive den. Den fanger meg ikke riktig, men likevel synes jeg den har spenningsmomenter som aboslutt gjør den verd å lese.