Jeg har alltid tidligere elsket denne boken. Jeg har elsket fortellerstilen, å få ta del av en av mine favoritter i serien. Men med voksne øyne reagerer jeg jo mer på enkelte saker enn når jeg var 14 kan jeg jo si.
Det smerter enda mer med hva Liv gjennomgår. Det smerter enda mer med hvordan Tengel og Silje reagerer når de oppdager at datteren er ille ute. Det plager meg mindre alt Sol går gjennom foruten på slutten. Jeg kan ha blitt herdet etter alle gjennomlesninger, og farget av mine egne erfaringer på andre saker.
Jeg reagerer ikke så mye på at Sol husker så mye av det Hanna fortalte. Antagelig har hun suget til seg og memorert. Hun memorerte jo Hemings navn, selv om hun ikke hadde fått med seg hans utseende. Likevel er det litt underlig at hun husker stedsnavn og slikt så utrolig godt. Helt ordrett faktisk. Jeg husker godt jeg så på Blue Lagoon-filmen, der barna blir alene på øya i omtrent Sols alder, til og med litt eldre, og de husker ikke julesanger de må ha elsket å synge som barn. Jeg synes det er underlig hun husker stedsnavn Hanna har nevnt så bra.
Jeg reagerer på at Tengel som normalt er så følsom for sinnstemninger ikke reagerer på Livs usikkerhet før bryllypet. Han som er så motagelig burde ha fanget opp at Liv kanskje ikke er helt med i dette. Han burde ha fattet at noe er galt i og med at Liv ikke kommer på besøk mer eller lar dem komme. Han, om noen, skulle ha reagert. I stedet er det Sol som iler hjem etter beskjed fra heksene om at noen i hennes nærhet lider. Jeg klandrer Tengel! Det tror jeg faktisk han gjør også senere.
Jeg liker historien om Meta. Selvklart ikke eksakt hva hun opplever, men at Sol bare impulsivt tar henne med for at hun skal få det fint i stedet for å blåse i henne. Det viser så mye av Sols dualitet, den onde arven som raser i henne gir seg jo tydelige utrykk i hvor enkelt det er for henne å kvitte seg med folk som er et problem eller en fare. Men at hun bare huks fluks tar med seg Meta hjem for å gi henne et bra liv vitner om godheten som tross alt finnes i henne. En jeg kjenner beskrev Sol som «God men fandenivoldsk» og jeg må si jeg er enig med henne. Omtrent som Ingrid og Ulvhedin senere, ikke engler, men uten ondskapsfulle handlinger. Som regel. Eller kanskje man skal si uten grunnløse ondskapsfulle handlinger. I boken får vi vite at Sol myrder flere. Men alle er for å beskytte familien sin, ikke bare for å myrde noen. Selv om jeg prinsipiellt er i mot mord og vold kan jeg forstå Sols side av det hele. Jeg kan tilgi henne. Spesiellt siden det faktisk bare er en bok.
Mange av sakene som fortelles om i denne boken er svært forsiktig når det kommer til det overnaturlige. Vi vet fra intervjuer at Margit var svært forsiktig helt i begynnelsen, og at det først var litt senere som det overnaturlige mer eller mindre «eksploderte» i bøkene. Likevel er det her, i denne boken, vi får smakebiter på det som skal komme. Brygder som lar deg gå bakover i tid, hekseritt til bloksberg, magi for å forvrenge synet, suggesjoner og hypnose, enkle og kompliserte triks for å narre menneskesinn.. vi finner alt dette i boken. Og likevel føles det for meg ved gjennomlesningene svært fattig med tanke på hvor kraftfull Sol faktisk er. Det er så mye vi ikke får høre noe om, hennes øvelser ute i skogen, hva dødstornene er for noe og så videre.
Senen med Hemming er brutal. Jeg som nå i voksen alder har hatt mange drømmer og fantasier om hva kjærlighet er og hvem den utvalgte burde være samt også fått hjertet knust noen ganger kan virkelig føle hennes smerte når hun innser hvem hennes drømmeprins virkelig er. Hennes uforsonlige hat, hennes spontane handlinger. Senen er veldig levende beskrevet, jeg lever meg ordentlig inn i den og grøser og lider med begge. Når hun senere kommer tilbake til Lindealleen med sin datter for så å bare gå rett i armene til fogdens menn blir jeg så fylt av sorg. Slik en sorg og smerte hun må bære i seg, slik opprevet sjel hun må ha med en fot i hver leir og ikke riktig føle hun hører hjemme noe sted, og kun et sted er hjem for henne. Og kun bålet gir henne biletten dit.. jeg gråter. Sjelen min revner på et vis når jeg leser om hvor lykkelig hun er når hun har tatt valget. Og dette med treet må være det vondeste av alt å lese om.
Boken er ikke den absolutt beste boken Margit har skrevet, men hun begynner å løsne på tvangstrøya på magien i serien og det liker jeg. Margit føles litt mer avslappet og mindre oppstyltet når hun skriver her, nå har hun løsnet og kommet i gang ordentlig og man begynner å ane en hel del av det som skal komme. Fortsatt kommer det en og annen liten personlig refleksjon pakket inn i fortellingen men det er ikke spesielt fremtredende her. Hun er heller ikke mer fortellerstemme her enn i noen annen bok, snarere mindre, og det eneste som forstyrrer leserytmen min er når hun av og til hopper mellom Gråstensholm, Lindealleen, Sol og hennes opplevelser og Liv. Det er ikke svært plagsomt, men jeg stoppes opp og må komme i gang igjen hver gang det skjer. Nå går det ganske enkelt for meg. Skrivefeil og slikt er jeg ganske blind for nå i dag, men siden Margit er svensk, bor i norge og ut fra egen påståelse skriver svorsk er det nok en del skrivefeil når manuset leveres inn. Og i det rivende tempoet bøkene kom ut på den tiden var det nok letthendt at skrivefeiler smøg gjennom behandlingsfiltret. Det forstyrrer ikke meg, men vet at det forstyrrer for fler andre jeg kjenner. For meg er det en del av sjarmen til Margit og hennes skrivestil.
Så skal vi over til en av mine yndlingsbøker, Lengsel.