Den andre boken overrasker litt med en innledelse midt i en situasjon. Det er ingen dramatisk situasjon, det er en hverdaglig situasjon som virkelig viser en tett og sammensveiset familie i fattigdom. Det er vel neppe en overraskelse at når man lever i en svært isolert dal som Isfolkets Dal er blir det trange kår og ikke mange resurser.

Opptil flere ganger i den første boken og så også i den andre får vi rike doser av hvor lite huslig Silje er, og hvordan hun er til spott og latter i bygda i sine forsøk på baking, sy klær og slikt. Hun er drivende dyktig på å veve stoffer, men når det kommer til å skape klær av dem går det heller dårlig. Silje er rett og slett ikke en husmor! De første gangene jeg leste serien reflekterte jeg ikke spesiellt mye over det. Jeg var 14 første gang, og de andre ganger var jeg for ivrig til å få historien så fort jeg kunne. Nå i godt voksen alder, som tildels skapende og svært husmorspreget gammeljente jeg er slår det meg: Det er Margit selv i et nøtteskall. Jeg husker et intervju der jeg mener å huske hun fortalte hun er så upraktisk på slike ting at hun løp mellom vasken og gryta med ei øse og fylte vann i gryta på den måten. Det er som å høre om Silje. Akkurat så upraktisk er Silje.

At Silje ikke er fantastisk på å lage mat og slikt er ingen overraskelse for meg. At hun har sin skapende evne i å male er heller ingen nyhet nå, dette ble servert oss alt i første boken. Men at hun er så dårlig på å sy klær overrasker meg litt. At husarbeide motarbeider en skapende evne i sin uendelige repetisjon kan jeg forstå, men å lage klær er jo en form for skapelse som ikke repeterer seg selv i like stor grad. Men det er som det er. Silje er ingen husmor i sjelen. Slik er det.

Samhørigheten mellom Silje og Tengel synes jeg er fantastisk. Likevel må jeg innimellom rynke brynene over den type oppstyltede samtaler de ofte fører, der de reflekterer over hvordan parforhold er, hvordan deres forhold er bedre enn andres pga kommunikasjon, respekt og andre ting som folk flest fra deres samfunnsklasse knapt ofrer en tanke på. Det føles.. skjevt. Ikke på sin rette plass. Silje er en kunstner og har fått en viss del opplæring i sin oppvekst, men det har ikke Tengel. Likevel har han ingen problemer med å følge hennes mentale krumspring, hvilket jeg finner underlig. Hans språk vitner ikke om null opplæring i hans oppvekst, han vokste opp i en fattig dal der samtlige andre har et ekstremt forenklet språk og null kunnskap utover jordbruk og matlaging, men han har da klart å tilegne seg kunnskap ikke engang høvdingen som agerer prest har. Ekstremt usannsynlig og nå som jeg har lest historien et drøyt 40talls ganger stikker det litt i øynene. Likevel kan jeg klare å svelge det, fordi det gjør samstemingen mellom han og Silje så ekstremt vakker. For pokker, jeg vil ha det hun har!

Noe som virkelig irriterer meg er når Silje oppsøker Meidens. Tryll tryll og familien går fra lutfattig og alle eiendeler pakket på en enkel hest til diger gård og massevis av eiendeler, klær og mat bare regner. Sånn uten videre. Jeg vet ikke hvorfor det plager meg, men det gjør det. Det virkelig stikker, i begge øynene på en gang. At livet etter dette, med pengesterke Meidens i ryggen, blir mye enklere for Silje spesielt er en glede, og hun kan endelig få uttrykke sin skapende ånd.

Det overrasker meg, tidsperioden tatt i betraktning, at ikke Tengel vekker oppsikt mye før det skjer. Han og Sol etterforskes, og det hele løses med sunn fornuft, kjærlighet.. og en liten dose trolldomsformler. Vi lærer å avsky kirketjeneren. Vi lærer å føle medynk med den utsendte fra heksedomstolen. Vi lærer å elske Sol i hennes ville person som vi begynner å skimte mer av. Og vi føler fortvilelse, fordi gjennom alt med Sol merker vi denne brennende trangen og en mørk skygge over fremtiden.

Jeg blir litt forvirret over det brå sceneskiftet der vi brått mister 10 år, og irriterer meg på alt vi ikke får høre om der. Jeg vil jo lese om det! Jeg føler meg snytt for alt som hører med under oppvekst! Det  har nok mer å gjøre med at jeg allerede kjenner figurene og personene og vil ha mer av dem heller enn at det ikke passer i berettelsen. På denne tiden var det jo enda tenkt at serien skulle være maks 10-15 bøker i stedet for å bli den jumboserien på 47 bøker det faktisk ble, så jeg får tilgi henne at hun enn så lenge kuttet bort litt her og der for å få frem det vesentlige som «må» fortelles.

Når jeg klapper igjen denne boken griper jeg alltid utålmodig etter neste bok. Det er en av mine favoritter i serien, og også en av de mest sorgfulle bøkene, jeg kan nesten ikke vente med å begynne å lese den!